Forrige ukes EU-toppmøte i Lisboa var særlig viet økonomisk modernisering, sysselsetting og sosiale kår i informasjonsalderen. Mens den sosiale dimensjonen i EU i mange år var et delikat tema, ikke minst på grunn av den konservative motstanden i Storbritannia mot i det hele tatt å sette temaet på dagsorden, er stituasjonen nå en annen. Det sitter sosialdemokrater ved makten i de fleste EU-hovedstedene, og spesielt viktig er det at regjeringene i de tre store landene, Tyskland, Frankrike og Storbritannia, ser likt på de overordnede spørsmålene.Sluttdokumentene fra Lisboa preges av erkjennelse av at yrkesdeltakelsen i EU må økes, at medlemslandenes strategier for å modernisere offentlig sektor må rustes opp, og at arbeidet med å gjøre informasjonsteknologien tilgjengelig for folk flest må ha høy prioritet. For å nå disse målene, som vi skulle tro også Jens Stoltenbergs nye regjering kunne ha antatt som sine, planlegger EU for en årlig økonomisk vekst på tre prosent frem til 2010.Det er mulig det er et realistisk mål. For de siste årene har EU som USA opplevd en økonomisk vekst som har vært sterk nok til å drive de høye arbeidsløshetstallene nedover. Storbritannia er paradeeksemplet, landet har allerede mangel på en del typer arbeidskraft. Viktigere er det likevel at det går rett vei også i land som Italia og Spania. I Spania var arbeidsløsheten inntil nylig på over 20 prosent. Det sier seg selv at det ikke går an å utvikle gode levekår med så mange mennesker utenfor arbeidsstyrken.På samme vis ville det heller ikke ha vært noen god prognose for et fremtidig Europa i sosial balanse om de høye arbeidsløshetstallene som ble skapt ved avindustrialiseringen på 70-tallet, forble varige. Nå ser det heldigvis ut til at det ikke blir tilfelle. En annen sak er om den bedringen vi nå bevitner er skapt av EU-landenes økonomiske politikk eller rett og slett skyldes gunstige konjunkturer. Mye taler for at det siste i stor grad er tilfelle.Men det eksisterer i alle fall en bevissthet hos EUs statsledere om at den fremtidige økonomiske politikken må samordnes landene imellom. Og da er det selvfølgelig en stor fordel at det nesten ikke finnes ideologiske kløfter mellom London, Paris og Berlin. Ja selv i de landene der andre enn sosialdemokrater sitter ved makten, faller det lett å omfavne de pragmatiske standpunktene til Tony Blair, Lionel Jospin og Gerhard Schrøder. Disse tre statslederne opplever for tiden større problemer med indre partiopposisjon i sine respektive hjemland enn de gjør med motstand fra ikke-sosialdemokratiske statsledere utenlands.EUs vekst— og sysselsettingsstrategi er i bunn og grunn et være eller ikke være for det videre europeiske samarbeidet. Med den snart forestående avskaffelsen av nasjonale valutaer, og enda mer med den ventede utvidelsen med opptil ti nye medlemsland, er EU nødt til å lykkes på kort og lang sikt både økonomisk og sosialt. En generasjon europeere fikk oppleve massearbeidsløshetens svøpe etter olje- og industrikrisene på 70-tallet. Det samme kan ikke bli en ny generasjon europeere til del.