Vi har etter hvert utviklet et styresystem her i landet som gjør flere enn meg urolig. Både stortings— og regjeringspolitikere har de siste tiårene nærmest abdisert som toneangivende samfunnsledere, og overlatt til såkalte spesialister, internasjonale organ (les EU) og store internasjonale konsern å bestemme for seg.
Det tas strategiske valg om samfunnets infrastruktur, som samferdsel, kommunestruktur og sykehusstruktur. Bør ikke slike valg være en politisk oppgave, ikke en administrativ?
Forskjellen mellom nasjoner som er suksessrike i å bygge velferd og trygghet (Norge er blant de fremste), og de som mislykkes, er nettopp evnen til å bygge en velfungerende samfunnsstruktur, til beste for hele befolkning . Dette beskrives glimrende av de to amerikanske professorene Acemoglu (MIT) og Robinson (Harvard) i boka « Why nations fail« .En godt utbygget samfunnsstruktur for hele befolkningen, er en grunnleggende forutsetning for velstand og vekst.
Dersom en i praksis legger ned sykehuset i Lister, reduserer videregående skoler, politi og sentraliserer kommunene, kan en være i ferd med å bygge ned det vi i Norge har strevd med på å bygge opp i flere hundre år — siden grunnlovens barndom.
I forhold til sykehuset er den første feiltakelsen å gjøre sykehusstrukturen til en administrativ oppgave. Det må gjøres politisk for å sikre en demokratisk innflytelse. Vi kan kaste en politiker som gjør en dårlig jobb, ikke en byråkrat. En byråkrat skal se på sitt snevre felt, mens en politiker skal se samfunnets behov som en helhet. Som redaktør Magne Lerø i Ukeavisen ledelse skriver i utgaven 12. desember: Plassering av et sykehus handler om posisjon og arbeidsplasser. Derfor er det politikk.
Den andre og kanskje største feiltakelsen er å tro at spesialister og fagpersoner er nøytrale, og har et objektivt syn på det de utreder. Spesialister er vanlige mennesker med egne følelser og ønsker, og som styres vel så mye av egne og kollegers interesser, som samfunnets.
Endring av sykehusstrukturen i Oslo er drevet frem av spesialister som er minst like overbevist over sin egen fortreffelighet, som utrederne i utviklingsplan 2030 øyensynlig er, og med i ettertid tvilsomme resultater. Derfor må politikere ta de viktige strategiske valg ut fra hva som tjener samfunnet som helhet. De kan stilles til ansvar i etterkant.
Styre og administrasjon skal deretter styre den strukturen politikerne velger, innenfor de rammene som blir gitt, på beste måte.
Sykehusdebatten handler derfor ikke om universitetssykehus, spesialister osv, men om å sikre Norge en struktur på offentlige tjenester som tjener folk flest over hele landet.
Den tredje misforståelsen er å tro at en kan regne seg fram til hvordan fremtiden blir. Eksempelvis er det få ting som blir regnet mer på av økonomer enn oljemarkedet. Likevel kom prisnedgangen på olje som en stor overraskelse på de aller fleste.
I utviklingsplan 2030 regnes det i «hytt og pine» , men en har åpenbart glemt både eldrebølgens behov for nærhet og flerfaglighet, innbyggertallet i Agder, og Arendals plassering i forhold til Agder og Telemark, skal vi dømme etter innlegg den siste tiden.
Skottland har mange fellestrekk med Norge. Både topografi, antall innbyggere og oljeindustri.
De hadde også foretaksmodellen for sykehus som Norge, med profesjonelle styrer, stykkprisfinansiering og tilhørende overskridelser og maktkamper.
Da sykehusene ble overført til skottene selv, besluttet de å gå over til en politisk styring igjen, med egne styrer for hvert sykehus, store og små, med rammebudsjett, og med sterk faglig styring forankret i den faglige ledelsen på hvert sykehus. Med klar rollefordeling mellom sentrale sykehus i de store byene og de i distriktene.
Resultatet har naturlig nok vist seg å bli svært gode. Både økonomisk og faglig. Korte kommandolinjer, klart ansvar, felles mål, oversiktlig organisasjon og manglende maktkamper gjør at fagfolkene kan konsentrere seg om pasientene i større grad.
Så til Norge igjen:
Som velger forlanger jeg at politikerne med Høie i spissen, kommer på banen. Vi velgerpolitikere, for at de skal ta beslutninger til beste for folk flest, og til beste for helenasjonen. La alle de tre sykehusene i Agderfylkene bestå!
Kvitt deg med regionale helseforetak, Høie. De skaper mye indre friksjon og lite helse. Det tjener verken publikum, eller alle de flinke fagfolkene som jobber der.
Når vi nå er i gang med Grunnlovens neste 200 år, virker det som både politikere (de fleste) og byråkratiet bruker all slags påskudd for å legge ned Distrikts-Norge. Det må vi ikke stilltiende akseptere.