Det merkelige er at humanetikerne synes å både svært sterkt-troende og svakt-troende på samme tid.
På den ene siden tror de at verden er blitt til av seg selv — og ikke av en utenforliggende kraft - kalt Gud. Dette er en ualminnelig sterk tro, for det taler rett mot termodynamikkens og fysikkens lover som sier at eksistens, energi eller bevegelse IKKE kan bli til av seg selv, men krever en kraft utenfor seg selv.
På den andre siden synes humanetikerne så svakt-troende på humanismen at menneskeverdet for de svakeste blir neglisjert. De fleste uønskede barna, hvert femte barn, blir drept med statsfinansiering i Norge i dag. Dette folkemordet ved abort er det grusomste overgrep mot menneskeverdet som skjer i vårt land i dag. Men i sin etiske kamp (?) finner ikke humanetikerne det verd å gjøre noe med dette.
Hvor er humanismen i dette?