90.000 barn i Norge har en mor eller far som har en psykisk lidelse. 200.000 barn vokser opp med en forelder som har et alvorlig rusproblem.

Tallet på hvor mange barn som vokser opp med søsken med en diagnose, kombinert med rus, er usikkert. Personer med blandingsdiagnoser er utrolig utfordrende og vanskelig å takle, både for behandlingsapparatet og pårørende.

Barn fra innvandrerfamilier med psykisk sykdom er en ny utfordring. Barna har store problemer i hverdagen. De lever utrygt og uforutsigbart, mangler ofte stimuli og omsorg — og savner trygge rollemodeller og voksne personer å forholde seg til. Det handler om et foruroligende stort antall barn. En rapport som kom for noen dager siden viser at en av fire barnehjemsbarn havner som sosialklienter når de vokser opp.

Vi må ta inn over oss at barn med problemer og psykisk sykdom i familien veldig ofte lider i stillhet. Barn er utrolig lojale overfor sine nærmeste, og gjør nesten hva som helst for å gi inntrykk av at de lever et veldig normalt liv. Som Thorvald Stoltenberg, president i Norges Røde Kors sier: Dette er de usynlige barna.

I 125 år har vi hatt psykiatri på Sørlandet. I forbindelse med Verdensdagen for psykisk helse er det blitt arrangert seminarer, holdt stand-up forestillinger og hyggelige markeringer. Det har vært historisk interessant, gjenkjennende, vemodig og ikke minst, tankevekkende. Men også optimistisk og inspirerende. Historisk interessant fordi det viser at også denne del av verden går stadig fremover. Et asyl i gamle dager var et eget samfunn hvor mennesker med psykiske lidelser ble behandlet ut fra hva de trodde var riktig på den tiden. Resultatet av behandlingen kunne være store lidelser, både psykisk og fysisk. Å vite at behandlingsmetoder som lobotomi, ble utført så sent som på 1970-tallet, er en utrolig og grøssende tanke.

Asylet var også et tilfluktssted for mennesker med sære trekk og annerledes væremåte, mennesker som falt utenfor det normale samfunnet. De ønsket ofte ikke å være andre steder og følte seg trygge på asylet. De var nærmest som attraksjoner å regne, og folk fra byen tok ofte søndagsturen til asylet for å få et glimt av «de gale» på Eg.

Markeringen av 125-årsjubileet har vært optimistisk og inspirerende. Uuttalte tanker og følelser har fått ord, psykisk syke og pårørende har fått stemmer og er blir tatt med på de fleste nivåer og arenaer. Klinikksjef Anders Wahlstedt sier at brukermedvirkning er kommet for å bli. Pårørende blir tatt på alvor.

Respekt har vært et sentralt ord, men også skam, sorg og feilplassert ansvar. I psykiatrien har det vært tradisjon at pårørende har påtatt seg et ansvar de ikke skulle hatt. Barn er spesielt flinke til å påta seg skyld, skam og ansvar når foreldrene har en psykisk sykdom og er sosiale avvikere. Disse barna etterstreber å skjule hvordan de egentlig har det og prøver å leve så normalt som mulig.

Www.morild.org er et nettsted for barn som vokser opp med psykisk sykdom i familien. Agnes Rabbe er prosjektleder og spesialkonsulent i Morildprosjektet.

— Barn av psykisk syke foreldre er blitt gjemt bak glemselens slør i 120 år. Det er utrolig at barna er blitt glemt, sier hun.

Det er en klar forsømmelse av barn, og også en forsømmelse i forhold til forebygging av neste generasjons psykiske helse.

Det er viktig å se, og ta signaler, når barn og ungdom lider og er i sorg og krise. Ved ulykker, og når familier rammes av fysisk sykdom, får barna ofte informasjon og kunnskap om hva som skjer underveis. Selv om disse barna også har vært en glemt gruppe, er noen av deres opplevelser av mer konkret karakter. Ved psykiske lidelser og rusproblematikk er det ofte uforutsigbarheten som dominerer. Det er også tøft for voksne å gå inn i problemet, kjenne på sine egne følelser og tørre å snakke med barna.

Bare de siste fem årene er barna blitt tatt mer på alvor. Det arbeides med holdningsendringer, kunnskapsformidling og informasjon. Det skjer stadig en utvikling på dette feltet til stor glede for barna. Men det er langt igjen. Fortsatt finnes det mange barn som lever med skyld og skam, som tror at foreldrenes sykdom er smittsom og som er usynlige og føler seg alene.

Vi er mange som kan benytte jubileums- og merkedager til å fokusere på det som er bra og ikke fullt så bra. Selv om vi opplever stor fremgang, er det langt til mål. For å få gode resultater må vi se muligheter og ha mot til å stå fram. Vi skal fremheve det positive som har skjedd innen psykisk helsevern. Opptrappingsplanen, brukermedvirkning og pårørendes rolle bidrar til dette. Slik også samspillet mellom disse og behandlere, og oppmerksomheten på det friske ved et menneske gjør. Når vi bruker det som en ressurs, er det også med på å fjerne tabuer.

Media har gitt saken et ansikt og fortalt en fin historie om en liten gutt som vokste opp med en psykisk syk far. Vi har fått høre om guttens reaksjoner, og hvordan han ble hjulpet, hvilke muligheter som finnes, og den forståelsen det har gitt gutten av farens sykdom, og hvordan han etter hvert lærte å leve bra med det. En far forteller om hvordan hans datter fikk god hjelp på sykehuset da hun trengte det.

Ved en annen anledning benytter en journalist seg av markeringen til å fokusere på smerte og lidelse, og kanskje gjøre sorgen og fortvilelsen verre. Her blir pårørende, ved god hjelp av media, kledd nakne, og i all sin fortvilelse legges det fram en tragisk historie. Alle er sårbare midt i en sorg og krise. Vi er veldig ubeskyttet og blir lett et bytte, uten at vi er klar over det selv, vi tyr til alt vi tror vil hjelpe. Journalisten var behjelpelig, var med på å bidra til å utnevne hjelpeapparatet til bøddel og ansvarshavende for liv og død, både i og utenfor institusjon.

Hver dag trenger veldig mange familier akutt hjelp, behandling og en trygghet for at hjelpeapparatet gjør det som er best der og da. Er det ikke også medias ansvar å trå litt varsomt, beskytte sine kilder, både før og underveis i en eksponering? Det er uetisk bevisst å blottlegge mennesker i en fortvilt situasjon. Moderasjon er kanskje ikke så lett for den som eier krisen. For den som står i en krise er det ikke alltid like lett å se at all oppmerksomhet ikke alltid er god oppmerksomhet.

Et lite, tafatt menneske kan være et barn som ikke er blitt sett. En oppfordring til alle: Se en gang til! Kanskje du vil få en historie bak mennesket du nesten ikke kan tro. Noen små mennesker har også mammaer og pappaer som ikke alltid gjør dem like trygge, som gir dem skamfølelse, sorg og smerte. Men som er de foreldrene de vil helst være hos, og som de er glad i, slik som de er.