Forrige ukes israelske beslutning om å stenge av hele Gaza-stripen begynner nå for alvor å få følger. Den tett befolkede kyststripen er nesten uten strøm, sykehusene er i ferd med å gå tomme for medisiner og matvaresituasjonen nærmer seg prekær. Palestinerne reagerer på ulike måter. Noen demonstrerer fredelig i gatene, mens andre slutter seg til terrororganisasjonene som skyter raketter mot Israel.
Det er også disse beskytningene som er grunnen til Israels tiltak. De siste dagene har mer enn hundre raketter regnet ned over den sørlige delen av landet. Hamas-regjeringen hevder å ikke ha noe med angrepene å gjøre, men plikter likevel å sørge for en slutt på dem.
Det har Hamas ikke villet gjøre, og blir med rette fordømt av det internasjonale samfunn. Resultatet er at organisasjonen isoleres ytterligere.
Israels regjering har en legitim rett til å beskytte seg, men ikke på denne måten vi nå ser. Det er fånyttes å tro at man kan tvinge de militante til å stanse rakettangrepene ved å straffe hele befolkningen i Gaza. Midtøstens historie er full av eksempler på problemer som ikke lar seg løse ved bruk av makt. Dette vil bli nok et.
Disse dagers hendelser er ekstra tragiske i lys av den fredsoptimisme som ble tent ved president Bushs besøk i regionen for et par uker siden. Etter syv passive år sier den amerikanske presidenten at han nå vil på banen i den betente konflikten. Lederne i regionen har fulgt opp ved å snakke fredens språk, men på bakken råder fremdeles krigens realiteter.
Skal USA ha håp om å kunne spille rollen som en mekler med troverdighet hos begge parter, må supermakten ta grep. I denne situasjonen betyr det å presse Israel til å endre politikk overfor innbyggerne i Gaza. Grunnlaget for en virkelig fred kan ikke legges så lenge mannen og kvinnen i gata lever i en krigstilstand.