Kommentaren sto første gang på trykk 20. november 2010.

Muslimer over hele verden feiret tirsdag en av sine store høytider – id al-adha. Kristiansand var ikke noe unntak. I Odderøyahallen var flere hundre muslimer samlet til bønn på formiddagen.

Jeg ble invitert til fest på kvelden i grendehuset på Slettheia av den tyrkiske minoriteten i byen. Jeg lyttet til deres historier. Det rørte ved vesentlige sider i mitt eget liv. Opplevelsen har jeg håp om hjelper meg til å forstå meg selv, livet og menneskene rundt meg bedre.

Mangfoldet blant muslimer i vår by er like stort som blant kristne. De som søker til moskeen i sentrum, kommer fra 18–20 ulike land. Bakgrunn og kultur er forskjellig. Men de forenes i troen.

Tyrkerne er en del av dette fargerike lappeteppet. Samtidig er de en sammensatt gruppe. Og uenige om mye – også når det kommer til religion. Mens noen er glade for den religiøse påvirkningen de har fått i oppveksten, er andre kritiske til påtrykket de er blitt utsatt for av sine foreldre og familie. Dette preger hvordan de selv oppdrar sine barn.

Men ett viktig forhold synes de å være enige om: At ikke bare muslimfrykten – men også rasismen – er påfallende mye mer utbredt i Kristiansand enn andre steder i landet.

– Det er mye uvitenhet. Fordommene i forhold til muslimer og mennesker med annen hudfarge florerer. Spesielt er den eldre generasjonen ubehagelig å møte, forteller Baykal.

Han er 31 år og født i Kristiansand. Fra han var 8 til han fylte 14 gikk han på skole i Tyrkia. I helger og ferier sendte foreldrene ham på trosopplæring i moskeen. Som 25-åring fulgte han sin mor på pilegrimsreise til Mekka.

Baykal er ingen veldig praktiserende muslim, som han uttrykker det. Da han var yngre og i tiden etter reisen til Mekka, var det annerledes. Han var brennende i ånden og ba fem ganger om dagen. Det gjør han ikke lenger. Men på fritiden hjelper han til i moskeen med ulike gjøremål.

Han forteller at han i Norge sjelden har møtt forståelse for sin islamske identitet. Ofte har han kjent seg trengt opp i et hjørne. I forsvarsposisjon. Mye har handlet om mistenkeliggjøring av muslimer – og det ble verre etter 11. september 2001. Baykal og andre muslimer opplever at de stilles til ansvar for terrorhandlinger islamittiske ekstremister begår.

Islam er verdens nest største religion med omkring 1,5 milliarder tilhengere. Bare kristendommen er større. I Norge er muslimer også den nest største religiøse gruppen. Blir det ikke urett, da, hvis vi lar det et fåtall ekstreme elementer foretar seg i islams navn, bli retningsgivende for hvordan vi forholder oss til muslimer? Vi trenger å minne hverandre om at de fleste muslimer i vårt land lever fredelige liv, er i jobb, betaler sin skatt og har sine barn i norske skoler.

Røtter, familie og tilhørighet er viktig for de fleste av oss. Også for innvandrere i Norge. Det finnes knapt et menneske som gir slipp på sin kultur, sin tro, sine tradisjoner og sin historie så snart vedkommende er gjennom passkontrollen. Det ville være det samme som å miste fotfestet i livet og bli identitetsløs. Derfor er det avgjørende for Baykal og hans muslimske trosfeller at barna deres blir bevisstgjort på sin bakgrunn.

Mange tyrkere i Kristiansand snakker flytende tyrkisk og norsk. Også de som er født og oppvokst her. Baykals foreldre kom til Norge fra en liten by sørøst for Istanbul. Han lærte seg først tyrkisk, senere norsk, og behersker begge språkene fullkomment. Slik ønsker han det også for sine etterkommere.

– Jeg kjenner meg aldri helt norsk, heller aldri helt tyrkisk. I Tyrkia er jeg for turist å regne. Men språket er viktig. Jeg har familie i Tyrkia. Jeg vil at også mine barn skal kunne kommunisere med dem. Samtidig er de norske, og jeg både tror og håper at de får det lettere her i landet enn min generasjon og vår foreldregenerasjon har hatt det, sier Baykal.

Han ser hjembyen Kristiansand som en lukket by. Det er vanskelig å vinne innpass i etablerte miljøer. Særlig for muslimer. Mennesker med innvandrerbakgrunn blir ofte kritisert for å samle seg i ghettoer og bremse integreringen. Tenker vi på vårt eget ansvar når vi stenger dem ute fra våre møteplasser privat og på ulike arenaer i samfunnet?

Det er lett å la seg provosere av det som er ukjent og fremmedartet. Jeg var i Istanbul sammen med venner tidligere i høst. Bønneropene fra minareter ble i overkant mye for flere av oss. Det samme gjaldt en teaterforestilling med rot i islamsk mystisisme. I stedet for å bli inspirert til å finne ut hvorfor det vi møter av annerledeshet har en så vital plass i mange menneskers liv, stiller vi oss gjerne skeptiske eller avvisende.

«Både som enkeltpersoner og som samfunn er vi alle i større eller mindre grad opptatt av hva fremmede og personer vi ikke kjenner, tenker om oss. Hvis denne opptattheten går så langt at den volder oss smerte, forstyrrer vår forbindelse med virkeligheten eller blir enda viktigere enn virkeligheten selv, er den problematisk for oss».

Slik skriver den tyrkiske forfatteren og nobelprisvinneren Orhan Pamuk i romanen «Istanbul. Byen og minnene». Et utdrag fra boken som sporer til refleksjon og ettertanke.