Foran stadig mer troløse norske velgere søker politikere i disse dager å nå fram til flest mulig – i og utenfor antatt egne rekker. Via retoriske grep som minner om en miks av den klassiske retorikkens rettstale og oppvisningstale, skal vi nås. Det handler dels om anklage og forsvar, dels om ris og ros; motparter anklages og bebreides eller rises, mens egen gjøren og laden forsvares og/eller lovprises. Posisjonene synes temmelig fastlåste. Derfor preges debattene av repetitive utsagn. Og repetisjoner blir i lengden kjedsommelige. Som en slags folkejury sitter vi der og får minimal ny innsikt. Same procedure as last election…

Ingen partier går fri, like lite som journalistene bør toe sine hender. Undertegnede går med denne artikkelen heller ikke fri. Jeg plasserer meg her i anklageposisjon og lar Frp-lederen sitte eller stå i tiltaleboksen. Innenfor den nevnte type valgkampretorikk har Siv Jensen (unn-) sluppet overraskende lett. Med eldreomsorg – og eldre (sic) – som en av hovedarenaene i valgkampen, kunne man trodd at Jensen ville fått det vanskelig i forsvarsposisjon. Eldreomsorgen kobles riktignok opp til hender, varme hender, mer enn den kobles direkte til menneskene som måtte ha slike hender. Dermed lar man kjønnsperspektivet komme noe i bakgrunnen. Selvsagt er det fortrinnsvis snakk om mange kvinners hender.

Det er bare noen få måneder siden Jensen på partiets landsmøte i mai iscenesatte seg selv som landets nye kvinneforkjemper, dels ikledt sin oldermors gevanter, kvinneaktivisten Betzy Kjelsberg, dels og samtidig i gevantene til Margaret Thatcher, fagforeningsknuseren fremfor noen. Dronningen av Falklandskrigen var hun også. Her inviterte partilederen virkelig ulike kvinnetyper inn eller opp i sitt favntak. Jensens tale kunne innehatt et potensiale den nåværende regjering måtte ta på alvor – uansett hvor lett det måtte være å sette ord på den metamorfose Siv/Frp skulle ha gjennomgått, nærmest over natta.

For Siv handlet det om en redefinering av begrepet feminisme – feminisme à la Thatcher, kvinnen med de varme hender?

For mindre enn 100 år siden var det store kollektive «vi» man skulle vinne for sin sak, utelukkende et maskulint, klassedelt «vi». Nå sitter vi-et eller alle vi-ene her – og der – foran like og ulike skjermer, av alle kjønn, med ulike liv, livsbetingelser og dermed med svært ulike erfaringer som ballast. Og stadig mer navlebeskuende kan det se ut til at (en del av) vi-et er i ferd med å bli. Kjønnete praksiser og yrkesaktiviteter med svært ulike lønnsvilkår er nærmest fraværende, alt mens «de varme hendene» stadig er like nærværende og synlige.

Retorikkens kjønnete taushet synes å være så innvevd i tenkningen til flertallet av både politikere og journalister at denne tausheten ikke merkes. Når kjønn merkes og/eller trekkes fram, handler det om politikernes utseende, deres klesdrakt og vekt inkludert. Kjønn er interessant som overflatefenomen, pirrende for noen, meningsløst for andre. Kjønn synes uansett mest interessant når samfunnsstrukturene holdes utenfor – ikke helt ulikt den apolitiske fremstillingen av kjønn i reklamen.

Miksen av retts— og oppvisningstalen har faktisk atskillig til felles med reklamen: i reklamen dreier det seg om lovprising og oppvisning, samt en slags forsvar for produktets spesielle egenskaper. Implisitt eller innvevd i reklamens magiske univers ligger dessuten – riktignok godt skjult – noe truende, noe man må passe seg for og helst unngå, alt fra aldring til alle usikkerhetene vi måtte føle eller faktisk oppleve. Produktene det annonseres for vil bøte på i alle fall noe av dette. Utrygghet mot trygghet.

Dagens valgkampretorikk, hvor oppvisnings- og rettstalen gir lite rom for reelle drøftinger knyttet til samfunnsstrukturer som peker utover øyeblikkets begjær og sogar lengsel, bidrar nettopp til den type appeller som kjennetegner særlig Frp, inkludert lederens stadig skiftende gevanter – kjønnete eller ikke-kjønnete, fortrinnsvis det siste.

Dermed slipper Jensen altfor lett unna spørsmål om hvor eller i hvilke land hun og Frp måtte søke for å finne de tusener av menneskene med «de varme hendene».