I løpet av årene i landets nasjonalforsamling har jeg stilt meg spørsmålet ofte: Hva kan gjøres for å forbedre demokratiet – og Stortinget?

Stortinget består av 169 representanter fordelt på sju partier. 100 representanter hadde vært mer enn nok. Selv om arbeidsmengden og belastningen er stor, har det i mindre grad med selve jobben på Stortinget og langt mer med det å være folkevalgt å gjøre. Her er også en forskjell på posisjon og opposisjon og mellom store og små partier. I de mindre partiene får representantene et hav av ulike roller og saker å forholde seg til.

Norge har altfor mange politikere på alle nivå. Ca. 120 på nasjonalt nivå, det inkluderer regjeringsmedlemmer, og ca. 3 000 på lokalt nivå, det baserer jeg på et gjennomsnitt av 30 per kommune og 100 kommuner, er tilstrekkelig og ønskelig.

Valgsystemet og partienes nominering av kandidater er preget av at det er mindretallet som bestemmer. Partienes nominasjonskomiteer, ofte 5–10 personer, innstiller til nominasjonsmøte, alt fra noen 10-talls personer til flere hundre. Nominasjonsmøtenes størrelse avhenger normalt av partifylkeslagets størrelse og sist valgresultat. For Vest-Agder Høyres del betyr det at våre stortingsnominasjonsmøter nesten alltid består av under 100 personer. Det er disse som igjen bestemmer rekkefølgen på kandidatene.

Når valgloven sier at 50 prosent av stemmesedlene for et parti i et fylke må inneha samme endring av rekkefølgen på en kandidat før endringer kan skje, betyr det i klartekst at all makt når det gjelder rekkefølge er lagt til nominasjonsmøtet. Velgerne er da kun gitt en oppgave, hvor mange representanter hvert parti skal få.

Enkelte fylkeslag, som Oslo Høyre, har gått et lite skritt i riktig retning. De sender en kandidatliste til samtlige medlemmer og ber dem rangere. Denne rangeringen er ikke endelig, men blir lagt vekt på. Det må være alle partiets medlemmer som utformer den endelige listen. Dessverre vil det fremdeles være forholdsvis få som bestemmer rekkefølgen. En slik omlegging kan ha den heldige bieffekten at flere melder seg inn i et parti. Jeg håper mitt eget fylkeslag vil være i front foran neste stortingsvalg å la alle våre medlemmer bestemme hvem de ønsker på Stortinget.

Dersom det var mulig å gå et skritt lenger, ville jeg ha endret hele valgsystemer til noe tilsvarende av hva Tyskland har. Der er antallet representanter todelt. Den ene halvparten er direktevalgt fra en enkelt valgkrets, som kun sender en representant. Den andre halvparten er valgt fra en sentral partiliste. Jeg ser store fordeler av å ha en representant for og fra hver valgkrets (dette har ikke noe med dagens fylker å gjøre). Først og fremst vil vedkommende ha en helt annen tilhørighet og nærmest plikt til å følge opp lokale saker. Det vil også svekke partipisken.

Det er kun de partier som kommer over en nasjonal sperregrense, som vår egen i forhold til utjevningsmandater, som får valgt representanter fra partilisten. Når det gjelder valgkretsene, er det største parti som får representanten, selv med en stemmes overvekt. Systemet gir rettferdighet med de nasjonale listene, i Tyskland er de på delstatsnivå, og større lokal forankring med direktevalgte representanter.

Inndelingen av enmannskretsene må skje på en slik måte at vi ender opp med «en mann en stemme» og ikke dagens «en mann en stemme og en kvadratkilometer 1,8 stemmer». Det blir alltid en blanding av hoderysting og munterhet når den norske ordningen gjennomgås i utlandet, men langt viktigere enn det er det at det er udemokratisk. Alle velgere er like og det må også valgloven anerkjenne.

Forskjellen mellom det norske og det britiske parlamentet er betydelig. Britene har en helt annen retorisk tradisjon. Få parlament er preget av så fargerike debatter. Jeg har aldri likt at Stortinget er et såkalt stille parlament, bare taleren og Stortingspresidenten har mulighet til å ta ordet eller gi uttrykk for begeistring eller misbehag. Et første skritt vil være å åpne opp for klapping og en «snill» form for mishagsytringer. Det vil gjøre debattene mer levende og samtidig inkludere tilhørerne.

Britenes debatter har også større grad av spontanitet. Altfor få innlegg i Stortinget er spontane. Selv den spontane spørretimen er preget av forhåndsskrevne spørsmål som leses opp med varierende grad av innlevelse. Her er det bare en medisin – spontanitet. Det ligger tross alt i navnet, den spontane spørretimen.

En annen og betydelig forskjell er at det britiske parlamentet kan forkaste selv en flertallregjerings proposisjoner. Formelt har vi selvsagt den muligheten i Norge også, men i realiteten så skjer det ikke. Ved flere anledninger, og kanskje spesielt de siste 5 årene, har Stortinget kommet til et annet vedtak enn det var flertall for. Det har skjedd fordi kompromiss i regjeringen har blitt tredd ned over de rødgrønne stortingsgruppene. Utfallet har da vært gitt fra det tidspunktet regjeringen fattet vedtaket. Stortinget med landet folkevalgte, er fratatt – eller rettere sagt, har gitt bort – rollen som lovgiver.

Problemet er partipisken og partienes ønske om at alle stemmer likt. Det har selvsagt en rekke fordeler, men det er ikke gitt at det er det mest demokratiske. Med færre stortingsrepresentanter vil hver enkelt representant får større makt i forhold til eget parti. Det vil ytterligere forsterkes av de som er direkte valgt fra en enmannskrets.

Stortingsvalgene er den andre mandagen i september hvert fjerde år. Selv med et storting som overhodet ikke klarer å enes om noe, finnes det ifølge grunnloven ingen mulighet til å skrive ut nyvalg. En forsiktig ordning med oppløsningsrett for eksempel kun etter vedtatt mistillit eller kabinettsspørsmål, vil øke en regjerings mulighet for å få gjennomslag for viktige saker. Det vil bedre styringsevnen for mindretallsregjeringer. La meg legge til at jeg ser motsetningen mellom ønske om mindre partipisk og oppløsningsrett.

Det norske demokratiet er velfungerende, men langt fra perfekt. Jeg mener de tiltakene jeg skisserer alle vil bidra til å forbedre demokratiet. Det viktigste er likevel å holde debatten om hvordan et levende folkestyre forvaltes og forbedres.