Gjennom mitt arbeid i Barne-, ungdoms— og familieetaten (Bufetat) er jeg blitt kjent med flere tilfeller der barn har vært borte fra skolen i både ett og to år, uten at de ansvarlige hjelpeinstansene har grepet inn. Det er også tilfeller der de forskjellige instansene har latt være å gjøre noe, fordi de har forventet at andre skulle gjøre noe. Hvem har ansvar når et barn uteblir fra skolen?
I opplæringsloven står det skrevet at barn og unge har rett og plikt til tiårig grunnskoleopplæring. Denne retten og plikten er for de aller fleste av oss en selvfølgelig del av vårt velferdssamfunn. For en del barn og unge er det imidlertid ikke slik. De er av ulike grunner ikke på skolen. Flere steder sitter det barn hjemme i stua på dagtid foran tv eller pc. Andre er ute blant eldre ungdommer og likesinnede som ikke er i dagtilbud. Årsaker kan være problemer relatert til skole, familie, rusmiddelbruk og psykisk helse.
Ofte forsøker fortvilte foreldre i slike tilfeller å sende barnet til skolen uten at det lykkes. Det oppstår en maktkamp foreldrene ikke kan vinne. Barnet vil for eksempel ikke opp av sengen, de kan gråte og fortvile, utagere fysisk og verbalt. Noen av barna går til skolen, men stikker etter hvert av. Videre blir det for mange foreldre vanskelig å avgjøre hvorvidt de kan skade barnet psykisk dersom de tvinger det inn på skolen. Foreldrene trenger hjelp.
Å utebli fra skolen øker risikoen for en antisosial utvikling. Å være hjemme alene setter sosiale relasjoner i fare og representerer mulighet for utvikling av psykiske problemer, eller økende psykiske belastninger om barnet også i utgangspunktet slet med dette. De barna som beveger seg ut på dagtid vil i tillegg lett kunne komme i alternative miljøer der vi får en devaluering av skolens verdier. Veien til kriminalitet og rusmisbruk kan bli kort.
For at et langsiktig fravær fra skolen skal være lovlig må det foreligge en sakkyndig vurdering fra Pedagogisk-psykologisk tjeneste (PPT) og skriftlig samtykke fra foresatte. Fritak i slike tilfeller skal først og fremst gis der det er urimelig ovenfor eleven å gjennomføre opplæringsplikten. Et eksempel her kan være en elev som er alvorlig syk. Elever som blir fritatt fra opplæringsplikten mister ikke opplæringsretten og har derfor rett til å komme tilbake på et senere tidspunkt for å fullføre grunnskolen. Dette må ivaretas, slik at de barna som har rett til det får anledning til senere å fullføre skolegangen.
Det er videre slik at personalet i skolen uten hinder av taushetsplikt, skal gi opplysninger til barnevernstjenesten, når det blant annet er grunn til å tro at et barn ikke får dekket særlige behov for opplæring. Barnevernstjenesten har et spesielt ansvar for forebyggende arbeid på et tidlig tidspunkt, slik at varige problemer kan unngås. Det hender dessverre at barnevernet definerer slike saker som et «skoleproblem» og ikke tar ansvar i et samarbeid.
Årsakene til at de ulike instansene i enkelte saker står på sidelinjen og ikke tar nødvendig ansvar kan være mange og komplekse. Vurdering av alvorlighetsgrad, knappe ressurser, overarbeidede saksbehandlere, manglende kompetanse og følelse av utilstrekkelighet kan være noen. Videre hender det at barna får sykemelding ifra fastlegen, noe som kan føre til at skole og øvrig hjelpeapparat lener seg tilbake.
De fleste foreldre kjenner ikke opplæringsloven i detalj og vil i mange tilfeller heller ikke kunne se at barnevernstjenesten og PPT er i spesielt god posisjon til å hjelpe hjemmet med å få barnet tilbake på skolen. Det vil derfor være skolens ansvar i første omgang å opplyse foreldrene om hva slags hjelp som finnes og sammen med foresatte søke denne.
Dersom PPT etter sakkyndig vurdering kommer fram til at det ikke er grunnlag for fritak fra opplæringsplikten, må tiltak settes inn i skole og hjem. Foreldre er i behov av støtte for å få barnet tilbake på skolen. Her vil tiltak i barnevernets regi ofte være nødvendig. Samtidig må skolen og PPT i samarbeid med foreldre og barnevern sette inn tiltak på skolen. Tiltakene må gjøre det lettere for barnet å komme tilbake.
For å kunne sette inn riktige tiltak, må det foretas nødvendige problemanalyser og utredninger. Tilrettelegging i skolen kan dreie seg om alt fra å bygge trygge og gode relasjoner mellom lærer(e) og elev, elevene imellom, iverksette tiltak som gjør fagene overkommelige, lære gjennom en mer praktisk tilnærming, bruke virkemidler som gjør hverdagen mer motiverende og lystbetont. Det kan dreie seg om tilrettelegging av skolevei/skyss, undervisning i mindre grupper, alternativ skole og spesialundervisning.
I noen tilfeller kan det å starte med hjemmeundervisning være et middel for igjen å få kontakt med eleven. I hjemmet kan det videre være behov for støtte og veiledning i forhold til foreldrenes samspill med barnet, fokus på ros og positiv oppmerksomhet, gjenvinning av foreldrekontroll og trygghet i forhold til at man ikke står alene. I noen saker der barna viser store emosjonelle og sosiale vansker vil en viderehenvisning til barne- og ungdomspsykiatrien være nødvendig.
En tilbakeføring til skolen vil i mange tilfeller være både vanskelig og kreve stor innsats av foreldre, skole, PPT og barnevern. Det gjelder å ha en gradvis tilnærming, der en i passe tempo utfordrer barnet på det som er vanskelig og samtidig tilrettelegger. Barnet må oppleve mestring.
For at barn skal slippe å utebli fra skolen i måneder og år, er en økt bevissthet omkring denne problematikken på sin plass, og de ulike instansene må være sitt ansvar bevisst. Vi trenger skoler som ser risikogruppene, har en holdning til at ubegrunnet og ulovlig fravær ikke er akseptert og som kan relevant lovverk og tar ansvar på et tidlig tidspunkt i forhold til å søke hjelp sammen med foresatte.
En viktig forutsetning for at skoler og hjem skal søke slik hjelp er at hjelpeinstanser som barnevern og PPT har formell og reell kompetanse og virker støttende i vanskelige saker. Systematisk og godt koordinert arbeid mellom familie, skole, PPT og barnevern har i slike saker vist gode resultater. Og det er de som først og fremst har ansvar.