På tross av dette, er det ikke han regjeringen sist fredag burde ha utnevnt til ny Stavanger-biskop.
Kjetil Aano var den av de fem kandidatene som vant frem i de kirkelige avstemningene som går forut for en bispeutnevnelse – ikke bare med knapp margin, men suverent. Aano fikk flest førstestemmer blant menighetsrådene i bispedømmet, i kirkerådet, blant landets proster og biskoper, og blant landets teologiprofessorer.
Det vitner om stor arroganse og liten sans for demokratiske prosesser når kirkestatsråd Trond Giske setter dette klare votumet til side. Giske forsikret fredag at verken Pettersens tilhørighet i det rødgrønne regjeringspartiet SV, eller hans syn på ordinasjon av homofilt samlevende, var momenter det ble lagt vekt på. Det er utsagn det er vanskelig å tro på.
Enda tydeligere blir maktarrogansen når Giske sier at valget stod mellom to særdeles gode kandidater som begge ville blitt utmerkede biskoper. Hvis de to stod så likt, hvordan kan Giske og regjeringen da forsvare at man ikke lot det klare avstemningsresultatet telle?
Til høsten er det stortingsvalg. Giske er førstekandidat for Arbeiderpartiet i Sør-Trøndelag. Det er han blitt fordi et stort flertall av lokallag i fylket har nominert ham på denne plassen. Hvis Arbeiderpartiets sentralstyre på nominasjonsmøtet hadde bestemt at noen andre var bedre skikket til å inneha denne plassen, ville Giske med rette ha snakket om et demokratisk overgrep. På tross av alle fine ord fra statsråden, er det akkurat et slikt maktmisbruk han selv har gjort seg skyldig i.
I de teologiske og etiske spørsmål som diskuteres i vår tid, står vi mye nærmere Pettersen enn vi står Aano. I de sakene der Pettersen og Aano skiller lag, tror vi også at det er Pettersen som representerer flertallet i kirken. Men kirkens brukere i Rogaland ga Aano en soleklar tillitserklæring, og sendte regjeringen et tydelig budskap om hvem de ønsket som sin nye biskop. Vi mener hensynet til demokratiet skulle gått foran teologiske preferanser. Vi beklager at kirkestatsråden ser ting annerledes.