Det er bred enighet blant de største partiene lokalt om at Kristiansand skal vokse videre. De siste årene har også byens politiske ledelse kjempet for å få storbystatus i ulike sammenhenger. En slik anerkjennelse vil føre til flere statlige penger til ulike typer prosjekter.
Men når Kristiansand vokser, blir byen gradvis et annet samfunn. Det er grunn til å spørre hvor godt byens ledelse har forberedt seg på de negative sidene som følger med den sterke veksten og jaget etter å bli anerkjent som en storby.
Denne ukens rapport om den omfattende prostitusjonen er bare ett eksempel på fenomener som følger i vekstens kjølvann. Det vil være naivt å tro at en by på Kristiansands størrelse ikke skulle være et interessant marked for profesjonelle bakmenn som dirigerer prostitusjonstrafikken.
Like naivt er det å utelukkende peke på foreldrene, når den samme rapporten avdekker at også unge jenter i byen selger seksuelle tjenester mot penger eller varer. Selvsagt har foreldrene hovedansvaret for oppfølgingen av egne barn. Enten det gjelder vettug bruk av nettet eller oppfølging av de unge i andre sider av deres sosiale hverdag.
Men de folkevalgte kan ikke fraskrive seg det politiske ansvaret for de negative sidene av den veksten de selv har lagt opp til. Likevel har vi de siste årene sett flere eksempler på at tjenester som spesialundervisning, barnevern og sosiale ordninger må tåle kutt når trange budsjetter skal gjøres opp. Til tross for at undersøkelser viser at det nettopp er barn med vanskelige oppvekstvilkår som fristes av dårlige miljøer.
Parallelt med ansvaret for å hjelpe dem som allerede har problemer, er det også en politisk oppgave å forebygge at barn havner på skråplanet. Dette krever solide fundamenter, blant annet i form av gode barnehager, skoler og hjelp til familier med problemer.
Jaget etter å bli en stadig større by må ikke skje uten en kritisk debatt om storbyens skyggesider.