Det husker jeg fordi jeg hadde fått ei heil krone til disposisjon — og kjøpte ei slik «til å kose meg med» på sommerleir med seilmaker Johan Larsen og «seilloftguttene» hans. For resten av pengene kjøpte jeg svisker på landhandelen i Stallemo.
Vi lå i telt ved en rinnende bekk og det lille skolehuset nær ved. I tunet bygget de store guttene og seilmaker Larsen seilskute med master og seil. Og skolehuset ble brukt til samlinger. Der sang vi om å være «seiler på livets hav, til akkompagnement av Larsens harpeleik.... Minuttet jeg har husket i 82 år var da jeg ikke fikk sove i det halvmørke teltet. Vi lå på lyng vi hadde plukket. Men selv om jeg hadde vindjakke og et ullteppe som «madrass», kunne dette ikke hindre at lyngkvister stakk gjennom. Og når sjokoladeplata hadde tatt slutt, og det heller ikke var svisker igjen, begynte jeg å lengte hjem. Det var da seilmakeren listet se bort til meg og hvisket: «Sover du ikke?» Da han skjønte hva som var årsaken, gikk han bort til plassen sin, tok sin egen sovepute, erstattet genseren min, la puten sin under hodet mitt, strøk meg over håret og hvisket: «Sov godt, gutten min! «Det kunne vel neppe ha tatt stort mer enn et minutt. Men dette minuttet har levd videre i meg siden 1933. «Riker går under, sekler tar slutt, ett blir tilbake: et LEVET minutt», skriver Andre Bjerke i sitt dikt om «Minuttene». Dette måtte jeg pugge og ta lærdom av. For hva kan ikke ett minutt brukes til? Vi synger av og til «Hver dag er en sjelden gave, en skinnende mulighet...»
Kanskje det også kan sies om et enkelt minutt, en gave, en mulighet? Og Andre Bjerke kommer med en tankevekkende avslutning: «Det korteste var hva de færreste rakk, tikk - sa ditt pendelur. Svarte du takk?«