HØYREKANDIDATEN Nicolas Sarkozy vant en klar seier i det franske presidentvalget. Strategien hans med å kapre velgere på ytre høyre fløy i første valgomgang — og i sentrum foran den siste omgangen søndag - ga god uttelling. Forventningene til Sarkozy er enorme. Spørsmålet er om han klarer å innfri løftene fra valgkampen, ikke minst når det gjelder reformer i arbeidslivet. Franske arbeidstakere har tradisjon for å sette hardt mot hardt når opparbeidede rettigheter er truet, og det kan bli turbulent når Sarkozy skal gjennomføre upopulære, men helt nødvendige reformer. Hvilke utfordringer han står overfor, illustreres av at bare to av EUs 27 medlemsland har høyere arbeidsledighet enn Frankrike - og den økonomiske veksten ligger under gjennomsnittet i EU. FRANKRIKE trenger forandring, og ropet etter den sterke mann har vært økende. Sarkozy fremstår som både ærgjerrig og handlekraftig og har vist at han ikke går av veien for å bruke makt. Som innenriksminister tok han i bruk tøffe midler for å slå ned opptøyene blant ungdom i forstedene i franske byer. Han kalte dem «avskum». Den uforsonlige linjen skaffet ham mange fiender, og det var demonstrasjoner og bilbrenning i gatene etter at valgresultatet ble kjent søndag. Det lover ikke godt. For integreringen av innvandrere er en oppgave han må lykkes med for å skape stabilitet og unngå sosial uro og opprør. Vi får tro Sarkozy innser at å kjøre en ensidig konfrontasjonslinje i dette spørsmålet ikke er veien å gå. VALGET ER viktig for Frankrike, men også for Europa. Frankrike er sammen med Tyskland motoren i EU-samarbeidet. Etter det franske nei til EUs grunnlov ved folkeavstemmingen sommeren 2005, har unionen vært gjennom en tung tid. Sarkozy vil ha fremdrift i EU-samarbeidet og motsetter seg enda en folkeavstemning. Et tankekors er det likevel at han kategorisk avviser tyrkisk medlemskap i unionen. En svært oppmuntrende side ved det franske valget, er at omkring 85 prosent av de stemmeberettigede gjorde sin borgerplikt. Oppløftende er det også at den høye valgdeltakelsen i begge valgomganger ikke ga noen uttelling for de ekstreme partiene verken på høyre- og venstresiden. Det bærer bud om ansvarsfølelse og politisk modenhet hos franske velgere.