Da jeg trådte mine journalistiske barnesko i Tiden i Arendal for 45 år siden var det tre aviser i den lille byen; Tiden var eid av lokale arbeiderpartilag og fagforeninger, Vestlandske Tidende var eid av redaktør/disponent/faktor Alv Kristiansen og Agderposten var eid av byens høyesterettsadvokat, den mektige Christian Stray.

Vi i Tiden fikk underskuddet dekket fra LO og skrev som Youngstorget ville, Vestlandske Tidende fikk penger fra rederne og skrev som rederne ville, mens Agderposten gikk med overskudd og skrev som Christian Stray ville. Det hendte visstnok at han til og med rettet opp titler og ingresser på setteriet.

Siden den gangen har vi hatt store forandringer, og vi står trolig foran enda større forandringer i mediebildet. Det har store konsekvenser for demokratiet.

Det føres nå en omfattende diskusjon om sammenslåingen av fire av de største avisene til Media Norge med Schibsted-konsernet som største eier. Flere av deres konkurrenter er meget skeptiske. En kan imidlertid være usikker på om det er frykten for konkurranse eller frykten for ytringsfrihetens vilkår som er deres sterkeste motiv.

Vi fikk for et par år siden en medieeierskapslov som har til formål å «fremme ytringsfriheten, de reelle ytringsmuligheter og et allsidig medietilbud». Den handler mest om begrensninger i eierskapskonsentrasjon.

I forhold til ytringsfriheten er imidlertid markedsandelen bare én side av saken. Og knapt nok det. Det handler enda mer om begrensning av eieres rolle i forhold til den redaksjonelle friheten, hvordan redaktøransvaret respekteres, hvilken policy avisene og andre medier har når det gjelder meningsmangfoldet. Slike forhold kan imidlertid vanskelig lovreguleres.

Rupert Murdoch er en stor medieeier i Storbritannia, men ville ikke bli rammet av de norske eierbegrensningene. Likevel har han hatt en vilje til å bruke eiermakten i mediene som en pisk/gulrot for både statsministerne Thatcher, Major og Blair på en slik måte at de har løpt etter hans pipe. Det har vært kort vei til døra for redaktører som ikke følger parolene. Tony Blair skal i løpet av sin statsministertid hatt regelmessige hemmelige møter med Murdoch, og det påstås at hans syn har vært avgjørende for både deltakelsen i Irak-krigen og britenes nei til euroen. Britene har lang tradisjon for at de store aviseierne — presselordene - har hatt stor politisk innflytelse i kraft av sin innflytelse over mediene.

Heldigvis har vi ikke hatt tradisjon for at en personlig eier kan bruke mediemakt for politiske formål. Jeg kan ikke tenke meg at noen norsk statsminister vil tenke tanken på å føre hemmelige politiske samtaler med Tinius Nagel Erichsen - og selv ville han vel betrakte det som en vits. I de siste 20-25 årene har Schibsted-konsernets aviser og andre medier vært preget av en eierpolicy som vektlegger romslighet, meningsmangfold og åpenhet. Det var eierne og styrene som gjennom redaktørskifter sørget for at disse idealene ble erstattet av den høyreorienterte kampanjejournalistikken som preget Aftenposten langt inn i 80-åra.

Gode medier må være både børs og katedral. De må tjene flere penger enn de bruker, men de må også ha forståelse for den viktige demokratiske rolle mediene spiller i samfunnet. Med den britiske presselorden David Montgomerys (som ennå ikke er blitt lord) oppkjøp av Orkla Media kan det imidlertid se ut som om vi har fått en storeier i en av de tre største norske mediegruppene som først og fremst har økonomiske formål for sitt eierskap og ikke representerer en publisistisk tradisjon vi i Norge tar som en selvfølge. Dette behøver ikke å være siste gangen et utenlandsk mediekonsern uten publisistiske tradisjoner tar store jafs i det norske mediemarkedet.

Hva kan for eksempel komme til å skje med A-pressen? På lang sikt er det neppe trolig at LO vil anse det som hensiktsmessig å ha en så stor del av sin formue plassert i en virksomhet organisasjonen har begrenset nytte av, og Telenor ser neppe på A-pressen som en del av sitt kjerneområde.

Det er i denne situasjonen Tom Thoresen i Medietilsynet teller prosenter. Er sammenslutningen av Aftenposten, Fædrelandsvennen, Bergens Tidende og Stavanger Aftenblad til ett selskap med Schibsted-konsernet som største eier en trussel mot pressefriheten? Mediehusenes redaktører og de styrende organer mener selv at det tvert imot er en konsolidering av norske mediebransjen i en tid som kan bli vanskelig.

Schibsted-konsernet er et børsnotert selskap, men det er opprettet en stiftelse som har kontrollerende innflytelse og dermed kan forhindre at Schibsted-konsernet kommer i spill i forhold til utenlandske aktører. Jeg tror den norske medieutviklingen og det norske demokratiet vil være tjent med en slik konsolidering av noen av våre kvalitetsmessig beste medier, nesten uansett hva slags prosentregning Tom Thoresen måtte gjøre.