Når sannhetene hviskes i krokene, og løgnene ropes fra hustakene, er vi kanskje i ferd med å bygge relasjoner og systemer som ikke tåler alt det fine og rare som bor i menneskene.

Det kan synes som om sannhetene har dårlige kår i et samfunn der ubehag skal døyves, mangler skal dekkes over, og frykten for å feile regjerer.

«Mamman til Maddie ljuger» skrev svenske Aftonbladet her om dagen. Og det vil i så fall ikke være første gang massene har brukt penger, energi, empati og engasjement feil. Et eller annet sted sitter en eller annen person med den lille sanne brikken som ville gjort bildet helt. Noen vet sannheten om Madeleine. Men sannheten er gått undercover. Slik noen sannheter går i skjul fordi de er for ubehagelige.

Andre ganger går sannheter undercover fordi systemene ikke vil la dem leve. Som i ekstreme tilfeller under krig eller i strenge regimer. Sannheten gikk under jorda under krigen, fortalte min mormor. Tre av brødrene hennes var i motstandsbevegelsen. I skjul i fjellene kjempet de for sannheten de trodde på; at ingen rase sto over en annen. Sannheten gikk undercover, og levde mellom folk som symboler og mimikk.

Ei tenåringsjente i barnevernet fortalte i et prosjekt om hvordan hun ikke kunne si sannheten på et møte der åtte voksne satt og stilte spørsmål som gjorde henne utrygg. «Jeg tok med meg sannheten om livet mitt ut av kontorene. De fortsatte møtet om meg.» Sannheten gikk undercover. Saksbehandlerne hadde ikke oppført seg verdig nok til å få den.

En ung gutt som hadde søkt asyl i Norge, ble av systemene som vurderte søknaden hans, beskyldt for å lyve. «Hva ville du har gjort? Jeg kjemper for livet og vet at sannheten er det ingen som vil tro på — den er for grusom.» Sannheten gikk undercover.

Som ung sommervikar på en psykiatrisk avdeling glemmer jeg aldri kvinnen med depresjon som desperat kom til meg, en uerfaren 21-åring, og utropte i fortvilelse: «Det er ingen steder jeg kan fortelle sannheten.» Jeg husker jeg fikk liret av meg et hvorfor. Og hun svarte: «De er ikke interessert i å ta imot den. De spør ikke, men har sine egne tolkninger.»

Ei jente utsatt for overgrep fortalte i Redd Barnas prosjekt «Livskraft og verdighet» om møtet med en psykolog hun hadde kommet til. Hun var henvist på grunn av depresjon. Etter noen treff, bestemte hun seg for å fortelle hvilke overgrep hun hadde vært utsatt for. Psykologen lyttet, og foreslo lykkepille. Da gikk sannheten undercover. Jenta fortalte ikke mer.

Når sannhetene går undercover, i skjul, kan det være et varsel om at det ikke er nåde nok, eller romslighet nok, i relasjoner og systemer. Noen sannheter ligger litt flatklemt under alt som skal være så riktig, perfekt og feilfritt. Litt redde for å stikke fram. Og kanskje sannhetene noen ganger gjør lurt i å være litt kostbare. For om de skal fram, må de bli tålt. Sannhetene kan velte mange velbygde løgner. Etter at skriftestolen forsvant, har nok en del krisetelefoner og profesjonelle blitt mottakere for sanne setninger. Da jeg var med i en krisetelefontjeneste i studietiden, var det ikke sjelden jeg hørte setningen: «Jeg må bare fortelle deg noe som jeg ikke har fortalt noen andre. Om hvordan livet mitt egentlig er.» Små avdelinger for sannhet finnes i møter mellom mennesker. Om du ser deg rundt i parkene og på kafeene, når noen lener seg litt lenger fram og sier det de ikke sier til noen andre. Vi skulle kanskje brukt mer tid på dem som tåler sannhetene våre, i stedet for å vedlikeholde gamle løgner. Sannhetene er mer redde for fordømmelsen, enn løgnene.

Sannheten er ikke noen lett og entydig størrelse, og den kan se ulik ut fra ulike ståsteder i ulike virkeligheter. Nettopp derfor er det kanskje viktig å dele virkelighetsoppfatninger slik at ikke noen får makt over andre ved å ta patent på sannheten. Om ikke vi finner den, er allikevel målet at vi aldri slutter å søke den.

Men så finnes det også sannheter som forblir innestengt fordi vi ikke tør å si dem. Det kan være vakre, modige setninger som vi er redde ikke skal bli tatt imot. Som kanskje vil gjøre oss sårbare: «Du betyr mye i livet mitt. Så vakker du er. Tilgi meg. Jeg kunne gjort alt for deg.» Noen ganger lyver vi for å ikke såre andre, men ved å holde tilbake det vi vet er sant, sårer vi kanskje oss selv?

Skal en alltid si sannheten? Nei, noen ganger trengs det litt løgn og fanteri. Overdrivelser kan være deilig. Noen ganger kan til og med det vi kaller hvite løgner, være med å beskytte dyrt ervervede sannheter som ikke finner verdige mottakere. Noen dype sannheter bevares best i hjertene og deles ordløst når et menneske kjenner seg igjen i et annet.

Det er jo snart ikke en dag i året med respekt for seg selv som ikke har et ekstra navn. Så hvorfor ikke innføre en Sannhetsdag med fokus på å åpne for at flest mulig får dele sine versjoner av virkeligheten - sånn de ser det. En dag da løgnene tar fri, og små porsjoner sant liv deles til alle de sannhetssultne. En hel dag med sannheter kan bli litt mye. Et par sannhetens øyeblikk er kanskje nok. Det viktigste er kanskje at vi begynner å øve oss - i å si og tåle de små sannhetene. Så får vi se hva som skjer. Rundt kafébordene, i familiene, i klasserommene, i rettssalene, i fengslene, mellom venner, på barnevernsinstitusjonene, i fosterhjemmene, i forskningsmiljøene, på universitetene.

Reseptfrie «Snakk sant - kurer» kan i flere sammenhenger enn vi tror, være helsebringende for kropp og sjel. Eneste kjente bivirkning er frykt rett før de sanne setningene kommer, og noen ganger smerte når de sies. Men dette er forbigående. Og etterfølges ofte av en frihetsfølelse dypere enn den lykkepillene tilbyr. En dag for å si det som det er, kan vi som en begynnelse tåle. For vi har da ingenting å skjule? Annet enn noen sannheter.