For en tid siden hadde jeg en utenlandsk lege som reisefølge på flyet ut av Norge. Hun hadde en ledende stilling som kirurg ved et av våre store sykehus i hovedstaden og var på vei hjem til ferie i sitt hjemland.

I løpet av flyturen fikk jeg en rett fra levra beskrivelse av hennes arbeidssituasjon ved et norsk sykehus. Hun var opprørt og frustrert fordi hun ikke fikk gjort det hun var ansatt for – å operere. Mens kirurgkollegene i hennes hjemland opererte fra morgen til kveld, var hverdagen ved et norsk sykehus byråkrati, møter og rapporter. Hennes kompetanse som kirurg ble ødet på kontorarbeid og tidskonsumerende møter. Hun anslo at bare 20 prosent av hennes arbeidstid gikk med til å utøve det hun var ansatt for – operasjoner – i beste fall.

Jeg fikk beskrevet et sykehusbyråkrati som var så ineffektivt at jeg som gammel organisasjonsforsker nikket gjenkjennende til Max Webers beskrivelse av byråkratiets utvekster. Som ikke lar seg behandle med skalpeller og lystgass. Nå skal jeg være varsom med å benytte én kilde som sannhetsvitne for tingenes begredelige tilstand ved norske sykehus. Men mitt reisefølges beskrivelse av ineffektiviteten på et norsk sykehus stemmer dessverre med omfattende sammenlignede undersøkelser. Og nå tyder mye på at helseministeren også vil ineffektivisere primærhelsetjenesten. Det kan i hvert fall bli resultatet dersom hennes planer om å byråkratisere fastlegenes hverdag blir virkeliggjort. Da roper jeg Varsko her!

Slik Sintef (Skandinavias største uavhengige forskningskonsern) gjorde i 2009 i en undersøkelse som viste at norske sykehus er minst effektive i Norden. Sykehusene i Norge har høyest ressursbruk, men får mindre igjen for pengene enn sykehus i Finland, Sverige og Danmark. Finland har 18 prosent bedre produktivitet enn norske sykehus, viser rapporten. Å påstå noe annet enn at Norge har verdens beste helsevesen, har vært oppfattet som politisk ukorrekt kritikk av hardt arbeidende sykepleiere og leger. ”Men uten erkjennelse av at andre håndterer helsevesenet bedre enn vi gjør i Norge, er det vanskelig å komme videre”, for å sitere fagsjefen for forskningskommunikasjon ved BI, Audun Farbrot.

Jeg lar dette være et bakteppe for forståelsen av reaksjonene mot den helsereformen som helseminister Anne-Grethe Strøm-Erichsen nå ønsker gjennomført for legene i primærhelsetjenesten. For din og min fastlege. Og med konsekvenser for oss alle som pasienter.

Fastlegereformen, som kom i 2002, er trolig en av de mest vellykkede helsereformer som er gjennomført i Norge. Undersøkelser viser at 75 prosent av oss er fornøyd med fastlegeordningen slik den praktiseres til daglig. Og gjennomsnittlig ventetid for å konsultere en fastlege er 4-5 dager. Det er en ”kunde”-tilfredshet som overgår de fleste av våre erfaringer med offentlige organer. Responsen burde fått ansatte i Nav og andre offentlige organer til å rødme av skam.

For disse tallene beskriver en effektivitet som andre offentlige etater – og sykehus — kan misunne primærhelsetjenesten og fastlegene. Hva er så problemet? Hvorfor skal en velfungerende helsetjeneste som brorparten av befolkningen er såre fornøyd med bli gjenstand for en byråkratisk detaljregulering hvor man byråkratiserer legenes hverdag og kaster pasientene ut med skyllevannet?

Jeg har intet annet svar enn at byråkratene i Helsedepartementet lever i en virtuell virkelighet fjernt fra hverdagen til norske primærleger. I en virkelighet hvor legene skal styres gjennom detaljerte instrukser og forskrifter som dukkene i et marionett-teater.

For de nye påleggene er oppskrifter på en byråkratisering av legenes arbeidsdag med høyst uklare virkninger for folkehelsen. Men med negative virkninger for det som er primærlegenes viktigste oppgaver – pasientbehandling, pasientbehandling, pasientbehandling. For nå skal arbeidsdagen til primærlegen din deles mellom deg og meg som pasienter og dialogmøter med Nav, møter med din arbeidsgiver, planarbeid i kommunen, undervisning på skolene, skrivebordsarbeid, rapportskriving og dokumentasjon.

I tillegg til at legen blir pålagt å drive oppsøkende virksomhet for å sjekke om det er personer på pasientlisten som er underforbrukere av legetjenester, hvordan nå det er tenkt organisert. I tillegg til minutiøse regler som at 80 prosent av telefonhenvendelsene skal besvares innen to minutter. (Er det standarden i Helsedepartementet?). Hva slags kontrollregime må til for å overvåke dette? Hva slags byråkrati må bygges opp i staten og kommunene for å kontrollere at påleggene følges? Byråkrati avler byråkrati – det er byråkratiets svøpe. Og helsebyråkratenes eksistensberettigelse. Og jeg noterer meg at jeg i hvert fall har én meningsfelle: Pasientombudet i Oslo og Akershus som mener at kravene til fastlegene er urealistiske.

Jeg tror neppe vi finner andre eksempler på at et velfungerende offentlig velferdssystem som den norske fastlegeordningen er blitt demontert og byråkratisert på tilsvarende måte. Vi snakker med andre ord om Leger uten grenser i en ny betydning.