Dyrka jord er ca. 3 % av landet. Og 60 % av det er stort sett bare egnet til grasproduksjon. Dessuten er det store utmarksressurser — omtrent de resterende 97 % som produserer mye layv og gras som drøvtyggerne kan produsere kjøtt og mjølk av. (Graset er en av verdens siste proteinkilder). Også andre viktige matemne kan hentes fra utmarka. I tillegg kommer et stort og rikt hav med viktige proteinressurser. Av fotosyntesen foregår 58 % på landjorda og gir alt av mat og råstoffer - minus fisk og mineraler. Riktig stelt gir det også godt miljø.

Rett forvaltet på alle disse små brukene kunne vi kanskje skaffe oss bortimot hva vi trengte av mat og klær osv. med en tilpasset småbrukspolitikk. Nå har vi en selvforsyning på 38 %!!! og et sterkt svekket forsvar. I samarbeid med Danmark og Sverige (Nordøk) - de fikk fisk (proteiner) og vi korn - så kunne vi sikre oss alle bedre. (Idé: prof. Breirem)

Norsk landbrukspolitikk forvalter nå stikk i strid med naturgrunnlaget. Etter markedstekningen og stordriftens fordeler med maks innsats av kapital, teknikk og importert kraftfòr - tror man at man skal skaffe seg mye og billig mat - mens matsikkerheten senkes til et minimum. Det finnes helt andre driftsformer som kunne få opp matproduksjonen igjen i et utsatt Norge og en sulten og usikker verden - en produksjon som kunne ta vare på folket vårt med en beredskap for farlige situasjoner. La det ikke fortsette til situasjonen blir slik en gammel ordfører sa: «Dei skjønar ikkje før dei svelt.». Husk: «Det blir aldri upopulært å æta» sa en annen. Og det blir aldri noen kultur som heter «post agricultural klutur.« Hva er viktigst? Få store enheter og mindre mat - eller mange små bruk og mer mat?

Skal dette lykkes igjen som før i det nittende århundre - er det nok slik Sverdrup skriver: Haugianismens vekkelser ga kraft til den bondereisninga vi fikk fra 1830 og oppover og som omgjorde Norges forferdelig nød og ufrihet til en fri velstandslands nasjon med Guds Ord til verdens ende. Om kursen skal bli rett er detnok- også på fagområdene - som Ivar Asen skrev: Det vetle vitet det strekk ikkje til, ei tru lyt stydja oppunder.«