De siste ukene har kjente sørlendinger blitt spurt her i avisen hva de gjør for å bidra til mindre klimautslipp. Bretting av melkekartonger, kildesortering og buss i stedet for bil til jobb er blant svarene til respondentene, som stort sett alle lover å skjerpe seg fremover.

Men hva hjelper det hva du og jeg gjør på gateplan når de store grepene ikke tas for å få ned klimautslippene? Hvor lenge skal vi dille med detaljer når beslutningene som virkelig monner, uteblir?

Norske politikere prøver iherdig å gjøre vårt land til en klimapolitisk superstjerne på den internasjonale scene. Våre fremste folkevalgte og toppbyråkrater reiser verden rundt for å forklare at det er mest kostnadseffektivt at utslippskutt foretas i andre land. Vi skal bruke milliarder av kroner årlig på å begrense utslippene i fattigere land. Mens utslippene her hjemme øker år for år. Dobbeltmoralen er til å bli uvel av.

Kvotehandelen er den moderne avlat. Vi rike kjøper oss fri, slik at klimatrusselen ikke skal påvirke vår hverdag. Riktignok har partiene ulike programformuleringer om kutt også i norske utslipp, og klimaforliket på Stortinget sier at Norge skal ta to tredeler av kuttene her hjemme. Men strippet for alle fine formuleringer og målsettinger er virkeligheten at våre utslipp øker. Og det er ikke slik at klimadebatten er ny i Norge og at det bare handler om at det tar noen år å snu supertankeren.

Den første klimavalgkampen hadde vi for nøyaktig 20 år siden. Da kappet de fleste partiene om å forslå utslippskutt. Stortingsflertallet vedtok at Norge, som det første landet i verden, skulle stabilisere CO2-utslippene på 1990-nivå innen år 2000. Siden er stadig nye løfter og erklæringer avgitt.

For å bagatellisere økningen i våre egne CO2-synder bruker våre politikere i offisielle sammenhenger statistikk som viser at Norge bare står for 0,02 prosent av verdens samlede utslipp. Mens de i alle andre sammenhenger bruker tall brutt ned på antall innbyggere for å øke betydningen av Norges innsats. Enten det gjelder bistandsbudsjetter eller norske soldater i internasjonale operasjoner. Målt per innbygger blir Norge da alltid en stormakt.

Bruker vi det samme målet på norske CO2-utslipp, viser tallene at vi i realiteten er en klimaversting. I 1990, da den første klimabølgen rullet, var norske CO2-utslipp 8 tonn per innbygger. Ti år senere like over 9 tonn. Nå ligger vi rundt 10 tonn. Vi ikke bare øker, vi øker mer enn de fleste andre. Gjennomsnittet for Europa har ligget stabilt på rundt 8 tonn per innbygger. Vårt naboland Sverige er på vei ned mot 6 tonn.

Visst finnes det forklaringer for vår del. Oljeproduksjonen er viktig. Og utslippsrekorden i 2007 skyldes først og fremst at Melkøya i Finnmark ble satt i drift. Men hvilke land har ikke gode forklaringer? De aller fleste har vel så gode grunner som verdens rikeste land til å øke klimautslippene. Kina og India har hundrevis av millioner å mette. Mange utviklingsland krever med stor rett at vi i den rike delen av verden først må feie for egen dør. Men sett fra toppen av en pengebinge som er tjent på eksport av CO2-forurensende produkter, er ikke verden så enkel.

For her hjemme illustrerer prestisjeprosjektet for mottak av gass fra Snøhvitfeltet på Melkøya hvem som alltid vinner når klima settes opp mot arbeidsplasser og distriktspolitiske hensyn. Statens forurensingstilsyn har i trekvart år bedt Miljøverndepartementet om å pålegge StatoilHydro en plan for å få ned de voldsomme utslippene. Foreløpig uten respons. Sannsynligvis vil det koste for mye.

Mønsteret er som alltid: Klimahensyn tas først når et storprosjekt er satt i gang, og da kun hvis det ikke blir for dyrt. Kan noen komme på ett stort olje-, gass-, industri— eller veiprosjekt som er stanset eller satt på vent av hensyn til klimautslippene? Det nærmeste vi kommer er sannsynligvis Bondevik I-regjeringen som i 2000 satte stillingen inn på at det ikke skulle bygges forurensende gasskraftverk i Norge. Flertallet i Stortinget avsatte regjeringen for å få gasskraftverkene.

Naturkrafts gasskraftverk på Kårstø ble startet 26. februar i år. Ett års drift tilsvarer utslippene fra 460.000 biler på norske veier. I nyttårstalen 2007 lovet statsminister Jens Stoltenberg en klimapolitisk månelanding. Ifølge de opprinnelige planene skulle et renseanlegg for CO2 stått klart i år. Men prosjektet skyves stadig ut i tid. Som tilfellet har vært med alle andre løfter om kutt i norske CO2-utslipp.

Etter 20 år med brutte løfter på det området politikerne selv sier er verdens viktigste, er dette også et spørsmål om troverdighet. Hvorfor får det ingen konsekvenser når løfter brytes på nettopp dette feltet? Hvordan kan de som kaller seg miljøpartier forsvare å sitte i regjeringer som administrerer økte utslipp? Sentrale politikere har truet med å gå av på langt mindre alvorlige saker, som for eksempel full barnehagedekning. Bare på det området politikerne selv kaller det viktigste av alle, får det ingen konsekvenser når handling ikke følger ord.

Enn så lenge viser undersøkelser at folk flest er villige til å ta et tak for å møte klimatrusselen. Ifølge en fersk meningsmåling savner 7 av 10 velgere sterkere lut fra storting og regjering på dette området. Men hvis klimakampen virkelig er så viktig som våre politikere har fått oss til å tro, må de nå selv gå i front og omsider ta grep i de store sakene. I motsatt fall kan de glemme å be oss om å fortsette å brette melkekartonger, kildesortere og ta buss i stedet for bil til jobb.