I desember måned samles året som er gått til et fenomen vi kaller «Status ved årets slutt». Dette faller sammen med juleforberedelser og julefeiring, og dermed oppleves årets mørkeste måned også som den travleste og festligste. Julepost sendes til slekt og venner, media summerer årets store begivenheter, og plutselig er vi ved et nytt årsskifte.

Godt voksne vet at de har flere år bak seg enn foran seg i dette livet. Tankene går oftere til det som var enn mot det som kommer. Ungdommen, derimot, ser helst fremover og sender ubekymrede nyttårsønsker jorden rundt, mens mobilnettet gløder.

Jeg minnes en livsglad venninne, som nyttårsaften pleide å stå for seg selv og gråte; mens resten av selskapet feiret. Motsetningen mellom savn innenfra og fysiske utenpågleder frembrakte en emosjonell utlufting. Dette sorgritualet fant sin plass i munterheten; vi følte med henne, og det ledet til egne forsterkede refleksjoner. Hun ble der og da inkludert i andres stumme nyttårsønsker og bønner ut i universet; en urgammel tradisjon som lenker mennesker til håpet om en mottaker, som lytter til rop som ingen andre kan høre.

Innenfor dørene er det ennå jul. I stadig flere hjem får julekrybben en sentral plass. Jesusbarnet tilpasses nye kulturer og inkluderes nå også utenfor tradisjonelt kristne miljøer.

Juleevangeliet er sannsynligvis historiens mest slitesterke beretning. Hvis man spør hvorfor det har slik kraft; i en tid da det kreves sannhetsbevis for å godta noe som helst; kan en av årsakene være menneskenes vilje til lytte til en fantastisk fortelling, som i tillegg bringer håp. Når det også knyttes historiske data til beretningen, får den i tillegg en sannhetsgehalt.

Tidens medrivende fantasylitteratur har mange av Bibelens klassiske elementer; som den evige kampen mellom gode og onde krefter, men fordi de er og blir eventyr, kan de aldri utkonkurrere juleevangeliets magi.

Jesusbarnet handler ikke bare om miraklet i Betlehem; eller som del av en dekorasjon som pakkes bort når julen er over. Barnet skal lede oss videre på nestekjærlighetens vei gjennom tiden. Hva hjelper julekrybber, tilvant tro og lydighet, hvis hjertet lukker seg og blir hardt så snart det utsettes for utfordringer som truer inngrodd vanetenkning eller egeninteresse? Det store paradokset i dag er at hindringer på den veien som Jesus staket ut, ofte ubevisst legges der av trofaste tilhengere; for fariseere blir de som prinsippfester tilvante læresetninger og derved lukker ørene for det radikale budskapet som Jesus faktisk formidlet.

Det er et naturlig instinkt å bygge beskyttelsesmur når man føler seg truet, men å bygge mur mot kjernen i det kristne budskapet; nemlig nestekjærligheten som inkluderer alle mennesker og skaperverket, et neppe et klokt valg. Å vende det døve øret til alt vi ikke liker å høre fordi det er uvant eller lite lønnsomt, hindrer oss dessuten i å motta konstruktive budskap.

Dette har heldigvis mange kirkesamfunn tatt inn over seg. Biskoper fronter nå både forsvar av skaperverket og inkluderende medmenneskelighet mot den frykten som avles av fordommer og egeninteresse. De er blitt en øvrighet som inngir mer respekt enn politiske myndigheter; fordi disse prioriterer marked fremfor økologisk balanse. De er ikke troverdige; når de snakker miljø, men viderefører produktutvikling som truer livsgrunnlag; som for eksempel oppdrettsnæringen. Nå truer den andre fiskebestander, villaks og den mishandlede oppdrettslaksen selv. Aldri så lenge har fiskere og forskere advart mot utviklingen, mens myndighetene har vendt det døve øret til, fordi kortvarig velstand og arbeidsplasser langs kysten teller mer enn langsiktig forvaltning av felles ressurser.

Til klimakonferansen i København møtte toppledere fra hele verden, med president Obama i spissen, for å finne løsninger for tidens mest alarmerende utfordring: klimakatastrofer grunnet global oppvarming. Forhåpningene var oppblåst til bristepunktet, og skuffelsen over avtalen var høyrøstet. President Lula fra Brasil oppsummerte sine følelser før Obamas tale: Som kristen kan man be om et mirakel; at Guds engler kommer ned fra himmelen og åpenbarer seg for oss; med ferdig skrevet traktat. Når engelen med traktaten roper: «Skriv!» vil alle måtte lytte og signere.

Lula høstet stor applaus, for hva kan forventes når så motstridende interesser kolliderer? President Obama har en intelligent strategi, som gir håp om bedre tilnærming ved å samarbeide, men han er verken Gud eller allmektig i USA, der Kongressen og Senatet avgjør. Fremgangsmåten blir derfor viktige, men små skritt, som på sikt kan få amerikanere på høyresiden til å ta inn over seg et fellesansvar.

Et moralsk paradoks frembæres også i USA; av kristne republikanere, som fylker seg bak motstand mot strengere miljøforvaltning og sosiale rettigheter når disse forvaltes av myndighetene. Ordet sosialt ansvar forveksles med sosialisme, som er selve Dyret i åpenbaringen. Derved oppstår en absurd situasjon; at de som skal stå som garantister for beskyttelse av skaperverket og svake grupper, blir de som er minst villige til å ofre noe av egen velstand og høye forbruksmønster til fordel for miljø og uheldige medmennesker som ikke angår dem. Lovlydige samfunnsstøtter ter seg presis som fariseerne, som Jesus tok oppgjør med, fordi de holdt seg for ørene og nektet å lytte til kjernen i budskapet hans; da han utfordret deres innlærte dogmer.

De som unnlater å hjelpe ofre for sine uansvarlige handlinger makter sjelden å overbevise en domstol om manglende ansvar. «Hva gjorde du for å forhindre ulykken? Du vendte det døve øret til advarende rop fra alle kanter, inntil det var for sent. Du visste, eller burde vite, følgene av å neglisjere nødrop,» er et tilbakevendende argument i rettssaler. Å unnlate å reagere blir i denne sammenheng et juridisk skyldspørsmål.

Derfor blir nyttårsønsket at fokus i langt større grad, også fra medias side, settes på vårt felles forvalteransvar for klodens fremtidige trivsel og balanse.