De siste månedene har vært vanskelige både for Gordon Brown og Labour. Partiet har vært i fritt fall på meningsmålingene og statsministeren har nådd et historisk lavmål hva egen popularitet angår. Partiet avholdt nylig sitt årlige landsmøte, denne gangen i Manchester, og det meste av diskusjonen sirklet rundt spørsmålet om Brown er rett mann til å lede partiet. Er det personen Brown som er skyld i partiets lave oppslutning – eller er bildet mer sammensatt? Og klarer Labour, med Brown ved roret, å snu den enorme politiske nedturen de nå opplever?

Helt siden Brown i fjor høst avsto fra å skrive ut nyvalg, har pilen pekt nedover. Etter flere politiske nederlag, ble det tyngste nederlaget tapet av suppleringsvalget i Glasgow East i sommer. Siden da og fram til landsmøtet har mediene vært fulle av spekulasjoner om hvorvidt Brown ville bli presset til å trekke seg som leder til fordel for utenriksminister David Miliband.

Landsmøtet begynte med et relativt splittet parti, men endte med et relativt samlet et. Etter Browns tale tirsdag, var det ingen tungvektere i partiet som så den umiddelbare nytten av å erstatte Brown. For det står nemlig ingen kandidater klare til å overta Browns plass. Og hvem vil overta et parti som ligger så dårlig an på meningsmålingene? For talentfulle Labour-politikere, som kanskje har lederambisjoner, vil det være å spille et for høyt spill. Karrieren kan da være over før den har begynt. Og ingen kan garantere for at de leverer bedre resultater enn det Brown gjør, selv om akkurat det nå for tiden er ganske smått. Dermed blir antakelig Brown sittende til etter neste parlamentsvalg, som må holdes i løpet av mai 2010. Partiet brukte mye av tiden på landsmøtet til å mane til samling for felles sak – nemlig å unngå at de konservative overtar makten ved neste korsvei. Med et splittet parti vil ikke Labour ha noen sjanse mot et fremadstormende Tory-parti. Det kan meget vel være de ikke har noen sjanse uansett, men med landsmøtet begynte i alle fall partiets desperate forsøk på å klatre på meningsmålingene og dermed gjenvinne noe av tilliten. Fra nå og fram til neste valg vil for Labour fortone seg som en eneste lang valgkamp, hvor hver sak, ja endog hver uttalelse fra Brown, vil være utslagsgivende.

Det er dette partiet samler seg om nå, og kanskje fikk Brown, paradoksalt nok, en livline med den store finanskrisen som nå herjer store deler av verden. Som Brown selv sa i talen sin, er ikke denne vanskelige tiden tidspunktet for noen nykommer – med direkte beskjed til motstandere innad i partiet og til sin konservative motstander David Cameron. Brown mener dermed at Labour, med han selv som statsminister, er det beste partiet til å lede Storbritannia gjennom krisen. Brown var som kjent finansminister i ti år under Tony Blair, og fikk et rykte som en stødig styrer av økonomien. Men det var i oppgangstider. Nå henger hans karrière på om han klarer å vise tilsvarende takter i nedgangstider.

Det er ingen tvil om at Brown må ta sin del av skylden for Labours svake posisjon. Hans mangel på kommunikative evner er påfallende, og hans noe sure og uinteresserte oppsyn står i sterk kontrast til Blairs, uansett om en var enig eller uenig i Blairs politikk. I Blairs dager kunne Brown gjemme seg bak Blair og drive med det han kunne best – utforming av sosial— og økonomisk politikk. Siden juni 2007 har han stått alene på scenen, laglig til for hogg både innenfra og utenfra. Muligens har han avslørt i løpet av den siste tiden at han er bedre som nummer 2 enn som nummer 1. Men Brown kan ikke klandres for alt som er gått galt i partiet. Da Blair takket av i 2007, var både Blair og partiet upopulært i den britiske opinionen. Nasjonen og partiet hadde lenge krevd hans avgang, og Brown kunne ikke komme fort nok til makten. Kanskje for fort, vil noen nå si. Men da Brown overtok hadde Labour styrt i 10 år, og helt klart vist tegn til tretthet. Det koster å være i posisjon, noe som ofte gir seg utslag i intern uenighet, mangel på nye visjoner og en tiltakende passivitet i styringsevnen. I disse ti årene var aldri de konservative noen trussel for Labour, de var aldri i nærheten av å frata dem makten. Dermed ble nok Labour noe nonchalante, noe de delvis betaler prisen for i dag.

Foreløpig sitter de konservative med hendene i fanget og ser Labour ødelegge for seg selv. I et topartisystem er det slik at når ett parti er upopulært, får det andre automatisk større oppslutning. Cameron nyter dermed godt av Browns upopularitet, og dermed er nok avstanden mellom de to partiene litt kunstig stor. Og nå må de konservative og Cameron til pers på landsmøtet som starter i Birmingham søndag.

Hvis det hadde vært valg i dag hadde Labour gått på et braknederlag. Men ballen ligger på Browns banehalvdel i den grad at han kan vente halvannet år før han trenger å holde parlamentsvalg. Skal han klare å snu trenden, må han i den gjenværende tiden få britene ut av finanskrisen på en forsvarlig måte, han må vise at han har mer å tilby enn Cameron og han må effektivt kommunisere et nytt budskap for Labour som kan snu opinionen i hans og Labours favør. Det er et langt lerret å bleke, men Brown er nå i en situasjon at han har ingenting å tape. Holder han i tillegg partiet samlet, er muligheten alltid til stede. Selv om den kanskje er liten.

Velgerne i Storbritannia er blant dem som skifter politisk mening oftest. Det betyr at veien fra å støtte de konservative til å støtte Labour, er kort. Begge partiene er de siste årene blitt mer orientert inn mot sentrum av britisk politikk, og det betyr at de direkte kjemper om samme velgerne. Ved et parlamentsvalg, er spørsmålet hvem velgerne ønsker skal styre landet, hvem de stoler mest på. Brown står litt høyere i kurs etter landsmøtet, både i partiet og i landet som sådan. I den kjærkomne tiden han har kjøpt seg etter talen, venter han som mange andre på de konservative.