Den første Sankt Michaels-aftenen har gått av stabelen. Ikke ute i strandkanten med bål, sjø og båtliv. Nei, foran tv— og dataskjermer verden over. 25. juni startet en verdensomspennende gråtetokt da Michel Jackson døde. En av verdens mestselgende og største musikere går fra å være en litt tvilsom, underfundig, mislykket mann, til å bli helgen over natten. Sankt Hans-aften kan være historie. Enkelte vil nok fortsette å feire midtsommer med båltenning i sjøkanten. Men om ikke vi tar til vettet, kan vi kan risikere at det store flertallet som ofte blir tillagt vekt, vil feire Sankt Michael med gråtetokter til opptak vist på storskjermer, sørgepilegrimsferder til et nyoppusset Neverland, og ikke minst ved å bli med på stjerneferd i rommet til Michael-stjernen.

Mediene er allerede fulle av bekreftelser på helgenstatusen: «Han ville bare godt. Han gjorde verden til et bedre sted.» «Heal the World» vil bli Sankt Michael-salmen. De som vokser opp nå, vil antakelig ha et nærere forhold til guddommeliggjøringen av Michael Jackson, enn til feiringen av Sankt Hans. Som bare et lite mindretall aner er feiringen av døperen Johannes, som banet vei for den mer kjente Jesus.

Hvorfor står en hel verden og gråter når Michael dør? Barn som knapt nok klarer å uttale navnet hans. Tante Gry som er blitt ung igjen, Tante Olga på 80 som lever ut følelseslivet sitt via en tv-skjerm av mangel på andre levende vesener å dele følelser med. Leter vi etter en anledning til å bringe ut vår egen bortplasserte smerte? Blir fjernsynsoverførte følelsesshow noe som gir oss en slags «Licence to Cry»? Vi har hatt slike internasjonale og nasjonale gråtetokter før, da prinsesse Diana døde, og da vår egen kong Olav døde. Og vi kan jo lure på hvem som utløser den neste?

Hvorfor kaster tenåringer, som knapt har hørt på musikken hans, seg over alt om ham på nettet? «Det skjedde jo så mye sykt rundt ham, jeg får kick av å lese om det», uttalte en 15-åring på radioen her om dagen. Er det kjedsomheten som driver dem inn i historiene om han? Eller liker vi historier om mennesker med hemmelige, uforståelige, svikefulle rom som oss selv? Gjenkjenner vi driten i han og øyner håp? Når han kan aksepteres, kan kanskje vi det også? Og når han, dette musikkgeniet som samtidig var en litt tvilsom type anklaget for pedofili og underslag, kan løftes til de store høyder, da kan kanskje vi også bli med han et stykke på veien mot stjernene?

I Michael Jacksons liv finner de forurettigede som vil være ofre, nok av næringsløs kost å fråtse i. Michael hevdet også at anklagene mot ham kom fra ondsinnede fiender, at han kun var offer for mennesker som behandlet ham urettferdig. De fleste ønsker det finnes veier utenom sannheten, for å bli fri og løftes til stjernene. Når han kan løftes opp, kan vi i vår feilbarlighet også løftes litt høyere uten å måtte vedgå alt det ubehagelige. Men det store tomme hullet i oss blir dessverre ikke fylt, samme hvor høyt vi løfter han. For noe i oss vet at han samtidig som han var et musikkgeni og en god person, også var ute å kjøre. At han som alle oss andre må stå ansvarlig for handlinger og ord som bryter ned. Vi husker også at vi har hørt ham si direkte i en fjernsynsdokumentar at det er okey for en voksen mann og dele seng med et barn som ikke er sitt. Og i respekt for det de barna forteller som har opplevd at voksne gjør dette, burde vi fjernet glorien noen forsøkte å plassere over hans hode.

Vi kan også lure på om det er varmen eller sommerlengslene som gjør at langt flere enn premenstruelle kvinner eller menn med dårlig samvittighet blir rørt til tårer når et lite barn løftes gråtende fram i et lys mer rampete enn noen barn fortjener. Foran en hel verden forteller Michael Jacksons datter mer eller mindre regissert, at hun er glad i pappaen sin, akkompagnert av tante Janets høye hvisken: «Speak up, child.» Vi burde foretatt en slå av tv-aksjon, men barn «selger» for tiden. Og vi vil visst berøres. For enhver pris. Akkurat som om sorgen over kjedsomheten i våre egne liv kan overskygges av følelser sterkere enn våre.

St. Michaels-aften? Nei, jeg tror jeg holder meg til gamle Sankt Hans, jeg. Han var visst ikke en helt A4 person han, heller. Noen trodde han var besatt. Han gikk visst ute i ødemarken, kledd i en kappe av kamelhår, og med et lærbelte om livet. Han spiste gresshopper og vill honning. Mens han fortalte om Jesus som skulle komme for å frelse verden. Ut fra det lille jeg har lest om Johannes, ville det ikke forundre meg om han også gjerne ville bli minnet med utslipp av flere følelser i sommernatten.

Du må gjerne gråte en skvett. Men i stedet for å gråte over en fremmed, død sanger; gråt heller over det som er vondt i dine nærmestes liv, over det som aldri ble i ditt liv, over dine svik, dine uoppfylte drømmer. Gråt over manglende mot til å elske de som kommer i din vei. Og skal du løfte noen til stjernene, trenger det ikke være Michael Jackson. Løft menneskene rundt deg. Det krever større mot og gir mer. Løft de som ennå lever og trenger det. For vi er støv, fulle av drit og oppsamlet skitt alle mann. Men vi er mer enn støv. Vi er stjerner, med en storhet større enn vi klarer å ta inn. Nelson Mandela har sagt at det vi frykter mer enn egen utilstrekkelighet, er vår egen storhet. Kanskje til og med du trenger et lite løft? Om ikke helt opp til stjernene, så litt over vannene i hvert fall.

De ligger tett opp til hverandre de to; geniet og idioten, den som får til, og den som feiler. Det er en tynn line mellom å være på vei mot stjernene og å ligge i støvet, mellom gleden og fortvilelsen. Livet er sterkt og skjørt. Det har i hvert fall Michaels liv vist.

I stedet for å fråtse i sladder og historier vi aldri finner sannhetsgehalten i, kan vi heller ty til det beste Michael Jackson ga verden, nemlig musikken sin. Send gjerne den vakre balladen hans «I Just Can't Stop Loving You» ut i sommernatten. Det er sikkert noen som blir løftet til uante høyder av det.