Uavhengighetserklæringer på Balkan har en blodig historie. Oppløsningen av Jugoslavia for bare et drøy tiår siden krevde mange tusen menneskeliv og store ødeleggelser. Ennå er ikke sårene leget, og fortsatt er det mer fravær av krig enn ekte fred som preger den skjøreste statsdannelsen, Bosnia-Herzegovina.
Sett utenfra kan man peke på flere grunner til at lederskapet i Kosovo burde vente med å erklære en formell løsrivelse fra Serbia. Først og fremst skremmer de ferske erfaringene fra Jugoslavias sammenbrudd. Serbia har også denne gang truet med represalier hvis kosovoalbanerne gjør alvor av selvstendighetsplanene. Det er særlig frykten for den serbiske minoriteten i Kosovo som ligger bak Beograds steile holdning.
Likevel er det ingen vei utenom selvstendighet for Kosovo. Et overveldende flertall av innbyggerne har sagt tydelig ifra om at de ønsker en egen stat.
Kosovoalbanerne har tidligere blitt trakassert og diskriminert av den serbiske overmakten. Dette kulminerte med Slobodan Miloseviocs etniske rensing av provinsen for ti år siden, som utløste NATOs bombing. Ingen kan undre seg over at kosovoalbanerne vil benytte seg av det mulighetens vindu som nå har åpnet seg.
Utfordringen for det internasjonale samfunn blir å legge til rette for at en løsrivelse kan foregå uten at noen av partene tyr til bruk av vold. USA og Russland har falt ned på hver side i konflikten, der Moskva frykter at en løsrivelse kan føre til tilsvarende krav også innen den russiske føderasjon. Med de to stormaktene på hver sin banehalvdel, er det små muligheter for at FN kan spille en avgjørende rolle.
Tilbake står EU. Unionen har de siste årene lagt stor vekt på å bygge opp et eget apparat som skal kunne forebygge og håndtere konflikter. Et uavhengig Kosovo med akseptable løsninger for Serbia vil bli den første store testen på om EU vil være i stand til å håndtere en innfløkt konflikt på sitt eget kontinent.