Mange briter undrer seg enda over hva som har skjedd i det politiske landskapet de siste månedene. De har vært gjennom en valgkamp med tre historiske tv-debatter som medførte tre nesten like store partier på meningsmålingene. De ble vitne til et resultat som igjen sementerte topartisystemet, hvor det var stort gap fra målingene, og ingen av de mindre partiene, inkludert Liberaldemokratene, nådde opp. Men det ble likevel et «hung Parliament», fordi de to store, Labour og de konservative, kun fikk 65 % av stemmene.
Liberaldemokratene kom i en vippeposisjon selv om de gikk tilbake i forhold til foregående valg. Dermed har vi fått den første koalisjonsregjeringen siden andre verdenskrig, med et liberaldemokratisk parti som ikke før har vært ved makten. Det er nesten hundre år siden partiets historiske forløper, de Liberale, opptok plass i regjeringslokalene.
Britene funderer på om det kan komme noe godt ut av dette? For kanskje kan vi bli vitne til liten revolusjon i det politiske systemet. Men den blir sikkert så stille, lydig og moderat at folk knapt vil merke det. Altså, en ekte britisk revolusjon.
I Storbritannia har ideer om politisk makt vært knyttet til flertallsregjeringer. Valgordningen har produsert sterke regjeringer, med ofte sterke ledere, som har lagt veien åpen for nesten uinnskrenket maktutøvelse. For den utøvende delen av det konstitusjonelle monarkiet, nemlig regjeringen, finnes det i realiteten ingen bremsekloss for en reformvillig statsminister med et stort underhusflertall i ryggen. Det er kalt et «electoral dictatorship», hvor ingen institusjonelle hindringer stopper maktutøvelse, for eksempel slik som i USA. Der kan den utøvende presidenten slite med en trøblete kongress, med et flertall fra motsatt parti og en høyesterett som legger konstitusjonelle barrierer i veien for presidenten.
De fleste briter har verdsatt sitt flertallsregime. Holdingen har vært at nettopp dette er den beste løsningen for å sikre utvikling, både økonomisk og politisk. Britene viser ofte til historien sin med industrialisering, imperiet og tilnavnet «alle parlamenters mor» friskt i minne. En stolt historie forklares ofte ut fra at det var få politiske sperrer som stoppet utviklingen. Dermed er bildet av den nye statsministeren som ruller opp Downing Street dagen etter valget selve symbolet på en sterk og handlekraftig regjering («strong government»). Koalisjoner er en europeisk sak, ukjent og dermed til dels uprøvd av britene.
Usikkerheten var derfor stor da ingen smilende statsminister inntok statsministerboligen 7. mai. Det var ingen seierherre, ingen å gratulere, ei heller noen å hylle. I vakuumet som oppsto var usikkerheten stor og diskusjonene mange. Hvor lenge ville en eventuell koalisjon overleve? Hva slags konstitusjonelle endringer ville komme i kjølvannet av dette resultatet? Kunne en leve med en mindretallsregjering? Og ikke minst, kan et nært samarbeid mellom to partiledere som var motstandere i ukene forut for valget bidra positivt til å holde koalisjonsskuta på rett kjøl særlig lenge?
Den nye koalisjonen har nå hatt to måneder på å vende seg til sine nye roller. Og trontalen som dronningen hold 25. mai på vegne av den nye regjeringen bar bud om hektiske første 18 måneder for de nytilsatte. Trontalen holdes jo normalt ved åpningen av parlamentet på høsten, men i forbindelse med valg, alltid et par uker etter det nye Underhuset er klart.
Dronningen annonserte hele 22 nye lovforslag i løpet av det første parlamentet, noe i overkant av det som er vanlig. Til sammenligning hadde Gordon Brown 15 i 2008. Det var nesten så en fikk følelsen av at koalisjonen må forte seg å få gjennom disse lovene før den eventuelt ble felt. For koalisjoner er sårbare, og spesielt i et land som så til de grader er innkjørt i flertallsprinsippet.
I teorien er det likevel en del områder som kan vise seg å bli fruktbare både for de konservative og for Liberaldemokratene. På ledersiden er både David Cameron og Nick Clegg unge, vellykkede og velartikulerte politikere. De er av samme generasjon med en nokså lik bakgrunn, og de har begge forsøkt å revitalisere sine respektive partier.
Det virker som om statsminister Cameron og visestatsminister Clegg deler en del grunnoppfatninger av hvordan de ønsker å bygge et «nytt» Storbritannia, og de har helt klart en del felles oppfatninger av hva Brown og Labour gjorde galt i løpet sine siste år i regjeringsposisjon. Bare det siste kan styrke koalisjonens egen indre identitet og samhold, noe som er helt avgjørende for dens overlevelse. Dette var også noe av det britiske medier var opptatt av etter trontalen; at dronningens tale fanget de områdene som kan forene de to regjeringspartiene.
For selv om trontalen la fram kompromissene, var holdningen til koalisjonen at dette var en radikalt ny agenda. Clegg mente at regjeringen nå ga britene tilbake kontrollen over deres eget liv, mens han anklaget Labour for i de siste trontalene å samle mer makt i regjeringen.
Men kompromissene er mange og vanskelige for begge partier, og de ble fremforhandlet på rekordtid i dagene etter valget. Det kortsiktige behovet for å få en regjering på beina kan naturligvis gå ut over det langsiktige samarbeidet. Og duoen Cameron og Clegg ser ikke for seg et nytt parlamentsvalg før våren 2015, noe som etter kompromissene fratar statsministeren muligheten til å skrive ut nyvalg når han måtte ønske.
Det store spørsmålet er hvor lenge koalisjonen holder. Hvetebrødsdagene er aldri en god indikasjon, siden den naturlige politiske oppdriften, på grunn av sin ferskhet, ofte gir en kunstig opptur. Høsten vil gi et bedre bilde av situasjonen, for da vil de store debattene om den truende økonomiske situasjonen komme.
Overlever koalisjonen det første året, er det ikke umulig at den kan overleve i flere år. Selv om den skulle bli felt av mistillit før 2015, vil den nye koalisjonen likevel ha skrevet et stykke britisk politisk historie. Og i det lange løp vil kanskje den britiske opinionen ha fått med seg at de befinner seg i en stille politisk evolusjon, om ikke en brå revolusjon. Det ville være i god britisk ånd.