I løpet av de siste månedene ble det organisert tre litt annerledes utstillinger her i Kristiansand. Man fikk ikke beskue de vanlige malte og innrammede bildene på veggene. På disse utstillingene kunne man se alskens rariteter fra løst i luften svevende gardiner og "falske" stener, avlegse potteplanter på vei mot et nytt hjem, og en hel etasje innredet med alt fra Gullhårs tre grisepelser til en videosal hvor man får se et strippeshow. De som har fulgt med på kunsttilbudet i Kristiansand har forstått at dette dreier seg om installasjonsutstillingene "Me and the Storyteller" i Kristiansand Kunsthall, Vintage Plant Project i regi av Kunsthallen, Kunstnersenteret og Sørlandets Kunstmuseum (SKMU) og "Nipple Scale for a Parade" samt "The Dark Passenger" i SKMU.
Hva er det som er annerledes med installasjonskunst, og hva er det som gjør at vi noen ganger stiller oss skeptiske til dette? Installasjoner kjennetegnes ofte helt enkelt ved at ting vi kjenner fra en typisk kontekst blir tatt ut av denne og plassert i en annen, ukjent eller ny kontekst. Kunstneren kan ha forskjellige motiver ved dette. De kan stille spørsmål ved gitte tradisjoner eller prøve å fremme andre tradisjoner. Motivet trenger ikke være høytstående og til tider vil kunstneren fremme et annet levesett, andre verdier. Noen kunstnere vil gjerne vise noe vakkert ved noe vi ikke har latt merke til før. Ved de to store installasjonsmilepælene i kunstverden, nemlig Marcel Duchamps "Fountain" i 1917 og Andy Warhols Brillo Box-utstilling i 1964, ble de tradisjonelle midlene brutt opp og veien ble banet for helt nye måter for kunstnere å formidle ideer.
Kunstnere fortjener i alle fall å få vurdert om de har nådd sine egne mål og fulgt sine egne premisser.
Tradisjonelle malerier, tegninger og skulpturer sluttet å begrense deres uttrykksmåter. I og for seg skiller målene ved installasjonskunst seg ikke så fryktelig fra den "tradisjonelle" kunsten. Det er midlene som er forskjellige. Men i og med at disse tradisjonelle midlene var så integrert i opplevelsen av kunst, ble de ofte brukt for å bestemme hva som kunne kalles kunst. Det er denne gamle betraktertradisjonen installasjonskunst ennå ofte må ta opp kampen med. Det er en selvfølge å favne det man er vant til, eller det som kommer i former man er vant til. Hvis man stiller ut objekter tatt ut av en kontekst og plassert i en annen som vi for anledningen kaller kunst, bryter det gjerne ned det tradisjonelle skillet vårt mellom vanlig liv og kunst, mellom kunstner og betrakter. Det kan føles utfordrende og uvant, men også morsomt og lærerikt. Målene til kunstnerne kan være så ymse. Publikum kan deretter velge å finne ut mer om det kunstneren vil uttrykke, eller å avskrive kunsten som uinteressant.
Kunstkritikere og kunsthistorikere har den mer offentlige oppgave å finne ut av om målene som kunstnerne har satt seg fore er blitt nådd ved de midlene de har brukt. Utstillingen "Dark Passenger" ble i Fædrelandsvennen mottatt med mild interesse, mens dommen over "Nipple Scale" i samme anmeldelse var mye strengere. Kunstnerduoen bak Nipple er inspirert av "Future Primitive" teori som omfatter hvordan mennesket i fremtiden bør avvise fremmedgjørende teknologi og leve i en jeger— og samlertilværelse. I lys av dette får den eksplisitte nakenheten i strippevideoen "Our Pleasure I Financed" en annen betydning enn den anmelder påpekte.
Kvinners undertrykking og menn som ser på er ikke et tema her, men deres rolle som urkraft i et fremtidig teknologifattig samfunn. Bruken av digitale tall og lys ved dokumentasjonen av deres åpningsperformance føyer seg bra inn i dette konseptet. Performancen selv ble av undertegnede opplevd som for anmassende og melodramatisk. Man kan til nød applaudere bruken av elektrisk gitar som en slags frigjørende teknologi.
Installasjonene i "Me and the Storyteller" blir i Fædrelandsvennen beskrevet som "uten historie", "blodfattig", "svak og overfladisk". Det er tydelig at prosessen bak hele utstillingen ikke er interessant. Kritikeren mener det er som om han har gått glipp av en fest. Dette er nok absolutt tilfelle hvis man forventer en klassisk og direkte tilnærming til kunsten hvor alt er gitt innenfor rammene av det man finner innenfor utstillingslokalet. Problemet er at det ikke er premissene til kunstnerne. Det er ikke bare den umiddelbare tilfredsstillelsen av et kunstverk som gjelder, men også uttellingen ifra de medvirkende organisasjonene på lengre sikt. På åpningen kunne man se et glimt av denne prosessen hvor dikt ble gjendiktet og speilet av både profesjonelle diktere og amatørdiktere fra forskjellige nasjoner. The Storyteller kunne fått mer forståelse ved en videodokumentasjon av disse prosessene og denne festen.
Vintage Plant Project får strykkarakter på grunn av for høy "Norge Rundt-faktor". Ved første øyekast kan det virke riktig. Men hvis man sjekker hvilket dokumentasjonsarbeid denne kunstnergruppen har drevet på med i årevis, kan man ikke annet enn å bli imponert. Nå kan man jo spørre seg selv hvor mye kunst som ligger i å dokumentere livsløpet til planter. Men da kan man jo også spørre det samme om mange andre repetitive handlinger innenfor den modernistiske kunsttradisjonen, som for eksempel On Kawaras datomalerier (uten sammenligning forøvrig). Det hadde vært interessant.
En grundig kritikk og omtale respekterer kunstnerne og institusjonene som har tatt på seg arbeidet med utstillingene. Installasjoner har selvfølgelig ikke alltid samme utmerkede nivå. Men kunstnere fortjener i alle fall å få vurdert om de har nådd sine egne mål og fulgt sine egne premisser. Hovedspørsmålet er om ikke en uvilje til å sette seg inn i motivene og teorien bak kunstverkene til en kunstner kan bli likestilt med ansvarsfraskrivelse. Som avisleser må jeg kunne stole på at en kritiker tar på seg den tidkrevende jobben å sette seg inn i kunstnerens mål og midler. Eller for å sitere kritikken som ble brukt som sluttpoeng ved nedsablingen av Vintage Plant Project: ''Dette er bare ikke godt nok.''