Det er ikke mange av Labours kjernevelgere som støttet invasjonen av Irak i 2003. Partiet ble hardt straffet av den britiske opinionen ved forrige valg i 2005, men vant på grunn av et svakt konservativt parti. Toryene støttet også krigen, og dermed kunne Tony Blair og Labour innkassere sin tredje valgseier på rad.
Men i årene som er gått etter selve invasjonen, har motstanden i Storbritannia bare økt. Et flertall av britene mener Blair førte dem bak lyset i opptakten til invasjonen i 2002 og 2003. Etter Blairs vitneavhør foran Chilcot-høringen nylig, mener enda 8 av 10 briter at Blairs beslutning i 2003 var basert på løgn og bedrag og at hans vitneforklaring dermed var basert på den samme løgnen. I den samme målingen, gjengitt i avisen Mail on Sunday, mener én av tre at Blair bør bli stilt for krigsrett.
Men Chilcot-høringen, som er den tredje høringen etter Irak-krigen, brakte ingen nye momenter til torvs. Blair forsvarte sine handlinger og viste ingen tegn til anger. Han gjentok flere ganger at han ville gjort det samme igjen, og refererte stadig til dagens situasjon i Iran. Underforstått lå det mange skulte beskjeder til dagens vestlige ledere at de er for overbærende med regimer som Afghanistan, Iran og Jemen.
Blair snakket mye om Saddam Hussein og den risikoen han var for vesten, hvordan Saddam over en lang periode hadde ignorert FNs resolusjoner og hvordan han hadde sagt at han ville støtte Bush i «å ta seg av Saddam».
Da han ble konfrontert med 45-minutterstrusselen, mangelen på masseødeleggelsesvåpen og den noe tvilsomme etterretningsinformasjonen, argumenterte Blair på samme ambivalente måte som han gjorde i 2003. En rekke logiske brister i hans argumentasjon forsvant i hans egen politiske retorikk, og det verste var at panelet lot Blair få lov til å styre sin egen utspørring.
For fra første minutt var det Blair som tok regien og nærmest dikterte hvordan progresjonen forløp. Lange klønete spørsmål, ofte på fem til seks setninger, ble ofte avsluttet med et nei-ja-spørsmål. Eller så var det så mange spørsmål i ett utsagn at Blair nærmest kunne velge å svare på det han ville. Et forfjamset panel fremsto som mer og mer ufokusert og lot Blair svare på spørsmål han en engang ikke var blitt stilt. Som da Blair svarte med en lang utredning om hvor seriøst han tok Irans atomtrussel på et spørsmål som omhandlet de noe sviktende etterretningsdokumentene, som ble sett på som noe av dokumentasjonen og grunnlaget for invasjonen.
Selv om noen medier stemplet det hele som et spill for galleriet, er hele høringen en stor belastning for et prøvet Labour som fortvilet kjemper for å tette forspranget til de konservative på meningsmålingene. Med drøye tre måneder igjen før parlamentsvalget, ble Irak-spøkelset behørig vekket til live igjen, og både tilhengere og potensielle tilhengere ble minnet om hvor splittende Irak var for partiet. I 2007 ble Blair tvunget til å trekke seg, fordi han ble sett på som en belastning for partiet. Nå kommer han altså tilbake og gjør en vanskelig situasjon enda vanskeligere for sitt kjære parti.
Og nestemann i vitneboksen er Gordon Brown selv. Det var opprinnelig tenkt at han ikke skulle vitne før etter parlamentsvalget for ikke å politisere høringen ytterligere i opptakten til valget. Men høringen kan knapt være mer politisert enn det den er. Spørsmålet om Irak har dominert Storbritannias utenrikspolitikk de siste åtte årene og har gjennom det endrede og økende trusselbilde også dominert deler av innenrikspolitikken. Opinionen har rett til å vite hvordan landets neste regjering vil håndtere slike saker, og derfor burde også de konservatives daværende leder Iain Duncan Smith innkalles til høringer. Toryene støttet nemlig Blair-regjeringens invasjon.
Spørsmålet er nå hvordan Brown og hans regjering kan komme gjennom høringen på best mulig måte, og ikke gjenoppleve den samme splittesen som de gjorde i 2005. Problemene er som kjent store nok som de er, og Labour trenger ikke nok en destabiliserende faktor som Irak. Derfor er det viktig at de i tiden fremover tar noen grep for å unngå dette.
For det første må Labour klart kommunisere at Toriene var bak både støtten til USA og selve invasjonen. Selv om det var Labour som hadde tilgang til alle kilder og etterretning, og derfor naturlig nok må bære hovedansvaret for krigen, visste Blair den gang at han hadde mer støtte på opposisjonsbenkene enn han hadde i eget parti. Det må Brown nå på best mulig måte prøve å få fram.
For det andre vil nok Brown i størst mulig grad forsøke å henge ansvaret for krigen på Blairs skuldre. At det var han som var drivkraften, at det var han som ønsket det tette forholdet til Bush og at det var han som ønsket Saddam fjernet. Selv om de fleste er klar over at Brown selv var i Blairs indre sirkel av rådgivere i opptakten til invasjonen, vil Brown antakelig under høringen prøve å fremstille seg selv som den som fikk soldatene hjem fra Irak – altså som Blairs rake motsetning.
Kampen om sannheten rundt Irak fortsetter og blir del av valgkampen – og også Labours ettermæle, hvis partiet skulle tape valget, som angivelig blir avholdt 6. mai. Da Blair gikk av i 2007, sa han at historien ville vise at det var riktig å fjerne Saddam fra makten. Så langt er i alle fall historien ikke kommet i Storbritannia, hvor 61 % av de spurte i den refererte målingen ovenfor sier at krigen i Irak har økt terrortrusselen betraktelig. I tillegg sier 87 % at krigen for alltid vil overskygge Blairs ti år i Downing Street.
Under høringen gjenopplever de britiske velgerne minnene fra tiden før og tiden under invasjonen og den frykten som preget dem under bombingen av London i juli 2005. For Labour er spørsmålet om det er tilstrekkelig med velgere som, på tross av krigen, enda vil stemme på partiet. Den siste meningsmålingen viste at Labour hadde kuttet de konservatives forsprang til 9 %, mye takket være økonomiske tall fra siste kvartal i 2009. De viste nemlig at britene er ute av resesjonen med en oppgang på 0,1 %. Så får en se hvor mange som henger med Labour etter Chilcot-høringene er ferdige.