Det mørkner i stille grender, og den blå timen byr ikke på annet enn ettermiddagsstress med slitne voksne, oversette barn, lavt blodsukker, hastemiddag med feil fett, for lite næring og for mye salt. Vi prøver å kose oss med for mye sukker, verdiløs tv-underholdning og for mange aktiviteter, og ender opp med for lite kvalitetspåfyll, hvile, søvn og sex. Vi skulle ha trent og spist sunnere, slanket oss, knasket fem om dagen, tatt tran og kvittet oss med sjokoladen. Siden vi ikke klarer det, er vi blitt utsvinget der det skulle vært innsvingt, og det som skulle struttet ut henger ned, kiloene kryper på, huden er vintergrå og alderen tar tak.

Vi er slitne når vi legger oss og slitne når vi står opp. Det er mandag hele uka, fargene forsvinner og vi er blitt voksenalvorlige. Kontoen er tom, regningsbunka full, tørketrommelen har røket, klesvasken koker, og listen med ting-som-skulle-vært-gjort-litt-fort blir bare lengre. Vi mekker og maler og prøver å holde en viss standard på alle tingene som eier oss. Vi haster hutrende mellom institusjonene og butikkene og lurer på meningen med livet. Det er sludd, kø, dekkskifte og veiarbeid. Mailboksen er full, prosjektene forsinket, kreativiteten laber, resultatene sånn passe, budsjettene sprekker, karrieren går trått og vi har ennå ikke blitt noe stort. Vi blir alltid avbrutt, får aldri fullført og har aldri nok tid. Kalenderen er overbooket, samvittigheten gnager og vi vet vi skulle bidratt mer alle steder. Vi er utilstrekkelige og the system is overloaded . Vårt lille liv inngår i en enda større galskap med urolig verdensøkonomi, veike ledere, gjennomgående urettferdighet, menneskefiendtlige idealer og uholdbare -ismer.

Vi sukker og klager og har vondter både her og der. Og et sted på veien mister vi oss selv. Vi lurer på hvem vi er og hvor vi er, og om det virkelig var dette vi ville med livet. Familielivet er forstrekt, forholdet til slekta ambivalent og vennene fraværende. Behovene er utilfredsstilt, driftene regjerer og pliktene kaller. Vi husker ikke lenger hvorfor vi valgte ektefellen, og alt ser grønnere ut hos naboen. Det er uendelig langt til Hollywoods romantiske komedier, og like langt mellom forventning og virkelighet. Vi føler vi går glipp av noe der ut i Nextopia og tror at normalen og gjennomsnittet har det bedre enn oss.

Mange ender opp i en frustrert tilstand som de ikke vet hvordan de skal komme ut av. Dynget ned i gjeld, forpliktelser og forventninger, synes det vanskelig å legge om kursen, for det krever både nyorientering, prioritering, krefter og mot. Døgnet har ikke nok timer, og med alderen har ikke året nok dager heller, og plutselig er det høst igjen, etter en altfor lang vinter, en altfor kort vår og en altfor kald sommer. Mange føler at de har en birolle i sitt eget liv, som renner ut mellom fingrene deres. Vi skulle jo opp og ut, skape, bygge og forandre. Men festen som skulle bli lang, kom aldri i gang, og spørsmålet melder seg: Var dette alt?

Hjelpebransjen, terapeutene og psykologene tar tempen på den norske psyken hver dag. De forteller om livets uunngåelige nattseilaser og de klassiske gjengangerne: flink-pike-syndromet i ulike utgaver, frykten for ikke å være god nok, slitet med å utføre alle rollene perfekt og holde en viss standard på alle felter. Mange har lav selvfølelse og mangler den gode tryggheten på at de er gode nok som de er, i all sin sjarmerende ufullkommenhet. Vi mangler selvstøtte nok i oss selv til å tørre å gjøre egne valg, og ender med et ytrestyrt liv hvor målet er å innfri forventninger. Vi er hole på anerkjennelse, og lengter sårt etter betingelsesløs nærhet og tilknytning. Statistikkene viser at samfunnet er blitt sykere de siste 30 årene. Det er preget av mer stress og frustrasjon, mindre forutsigbarhet, morshunger og mindre tilknytning til trygge baser med gode relasjoner som viser forståelse og omsorg. Omtrent halvparten av sykemeldingene har psykisk årsak. Oppdemmede følelser kan ende i frustrasjon og fysiske og psykiske plager og forstyrrelser.

Frustrasjon forårsaker energilekkasje og får utløp i ulike alvorlighetsgrader, eksempelvis fra overdreven shopping, trøstespising, arbeidsnarkomani, til rus og vold og sprengte familier, og helt inn i tungpsykiatrien med tvangsmedisinering, belter og pårørendeorganisasjoner. Psykiatrien har store kapasitetsproblemer, barne— og ungdomspsykiatrien er sprengt. Sørlandet sykehus samarbeider med nærkommunene om fagutviklingsprosjekter innen psykisk helsevesen. Suksessformelen er å møte behovene og følelsene med bekreftelse, varme og omsorg, prøve å forstå hvor forferdelig vanskelig de har hatt det, og ønske alle følelser velkomne. Psykologspesialist Andreas Aamodt ved RVTS er ledende i dette arbeidet, og kan vise til særdeles gode resultater, hvor selv de tyngste pasientene med ekstrem personlighetsproblematikk blir helt friske. Forståelsen og innfallsvinkelen som ligger til grunn, er kunnskap om at hvis vi klarer å tilfredsstille og balansere våre ni grunnleggende, psykologiske behov for trygghet, kjærlighet, anerkjennelse, variasjon, avgrensning, godhet mot andre, utvikling og mening, så vil vi få gode følelser og et stadig bedre og mer meningsfullt liv, og vil håndtere vanskelige situasjoner og frustrasjon bedre. Følelsene er vårt viktigste signalsystem, og forteller oss til enhver tid hvordan vi føler at det går med oss, og hvor godt vi har tilfredsstilt våre ønsker og behov. Frustrasjon er en følelse som oppstår når en hindring stopper den bevegelsen vi er i, når vi er på vei til å tilfredsstille et behov, oppfylle et ønske eller nå et mål.

Frustrerte mennesker skaper frustrerte samfunn. Negative og destruktive følelser koster statsbudsjettet milliarder hvert år, er grunnlaget for eksistensen av bl.a. psykiatrien, politiet, barnevernet og forsvaret, og holder bl.a. advokatstanden og store deler av legestanden, selvutviklingsbransjen og markedsføringsbransjen med jobb. En hel hær av mennesker jobber med livets mørke sider – og gode mennesker skaper gode samfunn.