Jordskjelvet i Tyrkia har ført til at verdens oppmerksomhet i noen dager har vært rettet mot Van, en av de største byene i sørøst-Tyrkia, nær grensa til Iran. Omfanget av tragedien er ennå ikke klarlagt. Vans innbyggere er ikke ukjente med jordskjelv og naturkatastrofer. I 1950 ble alt som var igjen av bysantinsk og osmansk arkitektur ødelagt av et jordskjelv. Gamlebyen i Van ble fullstendig rasert under første verdenskrig av den osmanske militærmakt, som følge av en hevnaksjon da armenerne i Van gikk sammen med den russiske hæren som invaderte byen.

Et par dager etter det siste jordskjelvet ringer jeg en armensk venn, bosatt i Van. Han forteller: «Tilstanden er preget av kaos. Mennesker som blir trukket fram fra ruinene, hvis de lever, får overlevert et ullteppe – og må klare seg selv. De har ingen instanser å henvende seg til. Hjelpearbeidet er dårlig organisert, og Tyrkia har, fram til denne dag, av årsaker som er sammensatte og kompliserte, avslått hjelp fra andre nasjoner.»

Jeg var selv i Van få dager før det siste jordskjelvet inntraff. Derfor vet jeg hva han tenker på. I dag fremstår Van som et konglomerat av motsetninger og interessekonflikter mellom ulike folkegrupper. Ikke bare mellom tyrkere og kurdere og de fåtallige armenere som er igjen i byen (etter deportasjonen og «folkemordet»), men også flyktningene fra Iran og Afghanistan som midlertidig er stasjonert i Van-provinsen. Flyktningene lever i skjul i kurdiske landsbyer i fjellene, i påvente av videre transport til Istanbul, mot Europa, også mot Norge. Den krisa som er forårsaket av jordskjelvet avdekker ikke bare tidsaktuelle konflikter, men går til røttene i den pågående krigen mellom tyrkere og kurdere. Gjenværende armenere i Van-provinsen er i en posisjon de er vel kjent med fra sin historie: i et krysningspunkt mellom andre folkegrupper og kulturer. De har bare seg selv og den armenske diasporaen å stole på. Verden utenfor, med få unntak, har bare ett budskap: Det er viktig å glemme hva som skjedde i Van, det er viktig å glemme armenerne, ikke minst det armenske folks historie.

For tjue år siden kom turister til Van fra alle verdensdeler. De kom for å oppleve den fantastiske innsjøen og naturen den er omkranset av. Andre kom for å oppleve det som er igjen av armensk arkitektur og kultur i Tyrkia. Det siste tiåret har turistene sviktet Van. Den anspente situasjonen mellom tyrkere og kurdere, med stadige angrep fra den kurdiske terroristorganisasjonen PKK, og påfølgende aksjoner fra tyrkisk militærmakt, skremmer turister og besøkende. Nær 40.000 mennesker har mistet livet i denne krigen. Det er ingen sikre tall på hvor mange kurdiske landsbyer som er ødelagte og ubeboelige. Kurdere fra landsbyene flykter til Van. En umulig situasjon, uten bolig og jobb. De sitter på byens kafeer, frustrerte og deprimerte, med sine teglass og sigaretter. Turister som likevel kommer til Van, blir mottatt med velkjent islamsk gjestfrihet og nysgjerrighet: «Hvorfor besøker du oss? Kan vi hjelpe med noe? Hva ønsker du å se?»

Turister som kommer, må betegnes som «spesielt interesserte» og vel vitende om at de bedriver en «risikosport». I de dagene vi var i Van gjennomførte PKK flere militære operasjoner. Situasjonen var såpass anspent at vi fant det nødvendig å endre reiseplaner og ekskursjoner. Aksjoner fra PKK er ikke nødvendigvis rettet mot turister, men det skjer at turister blir kidnappet. Et annet perspektiv er at turister som oppsøker Van-provinsen, med interesse for armensk historie og armenske minnesmerker fra tilstedeværelsen i Anatolia gjennom årtusener, ikke er velsett fra regjeringsmaktens synspunkt. Versjonen er at armenerne frivillig har forlatt landet og Van-provinsen. Gjenværende armenere i Van har en annen versjon: «De av våre forfedre som ikke omkom eller ble drept (av tyrkere eller kurdere) under deportasjonen i den syriske ørken, har valgt å bli boende her. Vi er ikke mange, men vi er flere enn mange tror. Vi er her, og blir her. Det er mulig fordi vi har forandret våre armenske navn og har skaffet oss en falsk, tyrkisk identitet».

«Armensk» har for lengst blitt et ikke-ord i tyrkisk historiografi. Fortielsen har hatt en klar målsetting: Mangelen på omtale og spor vil til slutt legge et glemselens slør over det som har skjedd. «Folkemordet» vil bli en konstruksjon som blir opprettholdt av et fåtall intellektuelle, nasjonens fiender. Kanskje har strategien bare vært delvis vellykket. Armenerne er sterke, ikke minst den armenske diasporaen. De vet hva som er skjedd, og glemmer ikke – selv om forsøkene på å utviske armensk historie og tilstedeværelse i Tyrkia har vært grundige og systematiske.

Derfor er det gledelig, og ikke minst overraskende, at den tyrkiske regjeringen i 2005 bevilget et større beløp til å restaurere den armenske katedralen på øya Akdamar som ligger i Van-sjøen. I 2007 fikk denne storslåtte katedralen betegnelsen museum. Katedralen er mer enn tusen år gammel, og veggene har dekorasjoner med bibelske scener som «Jonas og hvalen», «Adam og Eva» samt «David og Goliat». Katedralen fremstår i forbløffende god stand, og er en sterk manifestasjon av armensk tilstedeværelse i Anatolia. Katedralen er blitt et samlingspunkt for armenere bosatt i sørøst-Tyrkia, men er også et sted for armenere bosatt i utlandet.

Nå setter jordskjelvet alle innbyggerne på en ny prøve. Kurdere og armenere slåss ikke bare mot indre og ytre fiender. Også naturkreftene vanskeliggjør deres livssituasjon. Vår lokale guide ber oss ta med et armensk ordtak til Norge: «Gi en hest til den som forteller sannheten, for han trenger å komme vekk i en fart».