Da vannkraftutbyggingen startet i Norge for over hundre år siden, var det også begynnelsen for den kraftforedlende industrien. I starten ble denne industrien lagt der strømmen ble produsert. Det medførte at bedriftene i dag ligger spredt over hele landet.

Den kraftforedlende industrien er den nest største eksportnæringen i landet. Industrien sysselsetter over 25.000 personer, og er ofte den dominerende hjørnesteinsbedriften i sitt lokalområde. I de senere årene har industrien hatt en negativ utvikling.

Kraftforbruket i denne industrien er en god og oppdatert indikator på utviklingen i bedriftene. Når det gjelder langsiktige kraftavtaler som denne industrien er helt eller delvis avhengige av, er 2010–2011 et tidsskille. Da går avtalene som ble inngått på 1950— og 1960-tallet ut. Noen av bedriftene har inngått nye avtaler, men få har avtaler fram til 2030-2040, som er tradisjonell tidshorisont.

Den kraftforedlende industri er blitt betydelig redusert i løpet av de siste 10 år. Over 4000 arbeidsplasser er nedlagt. Blant de største nedlagte bedrifter er Hydro Magnesium, Herøya, Norske Skog Union Skien og Hydro Aluminiums Søderberganlegg, Karmøy med til sammen 1900 arbeidsplasser.

Mange økonomer hevder at den kraftforedlende industrien har levd godt på billig kraft, og at dette ikke kan fortsette i fremtiden. Disse mener at det er bedre å selge kraften til utlandet, da man kan oppnå høyere pris der enn i Norge. Professor Steinar Strøm vil heller legge ned den kraftforedlende industri, selge kraften til utlandet og benytte arbeidskraften som vil bli frigitt til oppgaver i helse og omsorg.

Det ser ut for meg som om Strøm glemmer to grunnleggende forhold. Blir den kraftforedlende industri i Norge nedlagt, så genererer det ca. 35 TWh. Nettkostnader for å samle denne energimengden bli meget stor. Det må bygges svært mange dyre kabler til kontinentet.

Strøm overser også den samfunnsmessige gevinsten som den kraftforedlende industrien skaper ved hjelp av elektrisk strøm. For deler av smelte- og aluminiumsindustrien øker verdien av en kWh opp til 9 ganger under bearbeidelsen av bedriftenes produksjon. Dette er en samfunnsmessig gevinst som de ivrigste eksportøkonomene helt ser ut til å glemme.

Den kraftforedlende industri i Norge er nesten uten unntak verdensledende. Men uten like kraft- og miljøvilkår, har vi ikke lengre en langsiktig konkurransedyktig metallproduksjon i Norge. Uten denne produksjon forsvinner de viktigste forutsetningene for å kunne gjennomføre banebrytende innovasjoner fra denne industrien.

Elkem Solar produserer silisium til solceller. Solceller produserer elektrisk kraft helt uten klimautslipp. Fabrikken i Kristiansand bruker under halvparten så mye energi som en fabrikk med tilsvarende produksjon med tradisjonell teknologi. Det gjør produksjon av solceller enda mer miljøvennlig, og solenergien blir mer konkurransedyktig i forhold til alternative energiformer.

På Lista bygger nå Alcoa og Elkem et storskalaanlegg med en helt ny produksjonsprosess for aluminium. Den nye prosessen gir 30 % lavere energiforbruk og mulighet for netto utslippsfri aluminiumsproduksjon ved at avgassen kan benyttes til kjemisk produksjon eller energiproduksjon. For å kunne oppnå nødvendige globale utslippsreduksjoner er denne type teknologiske utvikling innenfor store globale industrisektorer helt nødvendig.

De kraftforedlende bedriftene konkurrerer på det globale markedet og trenger konkurransedyktige rammevilkår. Fra bransjen uttrykkes det bekymring for at energikostnader og CO2-regelverk for industrien er betydelig høyere og strengere enn i konkurrentlandene. I tillegg blir industrien fratatt eierskap til vannkraft som man i markedet må kjøpe med et ekstra CO2-påslag i prisen.

Mange økonomer og miljøforkjempere ønsker at den kraftforedlende industrien blir avviklet pga. CO2-utslipp. Disse begrunnelsene er feilaktige. Norsk kraftforedlende industri er verdens minst forurensende. Nesten all energien som benyttes kommer fra fornybar vannkraft. Norske aluminiumverks CO2-utslipp er under 30 % av utslippene fra kinesiske verk.

EU ser på karbonlekkasje som en alvorlig trussel mot den kraftforedlende industrien, og reviderte derfor sitt kvotehandelsdirektiv i desember 2008. Karbonlekkasje innebærer at effektiv industri flyttes fra land med klimakostnader på utslipp og i kraftprisen, til land uten slike kostnader, med uendrede eller økte globale utslipp som resultat. Et bærende element fra EUs side var å gjennomføre reduksjoner i klimagassutslipp ved bruk av kvotehandel, uten at det fører til karbonlekkasje.

Endringene i EUs kvotehandelsdirektiv gjelder for perioden 2013–2020. De to viktigste tiltakene fra EUs side for norsk kraftforedlende industri er at bedrifter utsatt for karbonlekkasje skal få tildelt opp til 100 % frikvoter for direkte CO2-utslipp. I tillegg kan medlemsland gjennomføre finansielle tiltak overfor sektorer som er utsatt for karbonlekkasje.

Ved aktivt å utnytte de muligheter som nå etableres innenfor rammen av EØS-avtalen, kan norske myndigheter legge til rette både for videreutvikling av dagens norske kraftforedlende industri og for ny virksomhet basert på norskutviklet teknologi. Dersom Frankrike, Spania og andre konkurrentland innfører kompensasjonsordning uten at norske myndigheter gjør det samme, vil konkurrenter til norsk kraftforedlende industri få betydelige konkurransefordeler.

Det store spørsmålet er – vil regjeringen fortsatt ha denne industrien i Norge?