For tiden vaker KrF litt over sperregrensen på 4 prosent, og trenger sårt saker som kan berge partiet for fremtiden. Spørsmålet er om dette er riktig sak. Forholdene er betydelig endret siden partiet fikk 13,7 prosent oppslutning i 1997. Oppslutning om KrF den gang skyldtes trolig ikke at unge velgere likte kontantstøtten, men at de manglet barnehager. Det vises ved at bruken av kontantstøtte har falt dramatisk parallelt med barnehageutbyggingen fra 86.224 mottagere i 1999 til 32.108 i fjor. Årsaken til at tallet fortsatt er såpass høyt, er at mange ettåringer som er født på «feil» tidspunkt på året ikke omfattes av retten til barnehageplass og «venter» på plass.
Det store flertallet av etnisk norske foreldre ønsker med andre ord ikke kontantstøtte, men barnehage. Det er familier med innvandrerbakgrunn som er den store brukergruppen av kontantstøtten, med de negative følgene det har for integrering og passivisering.
Det virker ikke spesielt klokt å tredoble kontantstøtten fra dagens 3303 kroner måneden til 10.000 kroner, som er mer en det en del mennesker i målgruppen får utbetalt i lønn. Med dette ville KrF gjøre det ulønnsomt å jobbe, og bevirke at tallet utenfor arbeidsstyrken øker. Faren er kontantstøtten kan bevirke at spesielt de innvandrerkvinnene som får mange barn med en del års mellomrom varig kan havne utenfor arbeidslivet.
De siste årene har vært preget av en tverrpolitisk dugnad i Norge for å øke sysselsettingen og redusere offentlige utgifter. En tredobling av kontantstøtten virker derfor ufornuftig og urealistisk, men kan kanskje være god indremedisin for et parti i problemer. Men noen velgermagnet blir den neppe.
Enhver tid krever skreddersydde løsninger på tidens utfordringer. Det nytter ikke å skru tiden tilbake og resirkulere fortidens vinnersaker.