Med 190 deltagende nasjoner, som alle har særinteresser, kan man kanskje ikke forvente stort annet enn brede kompromisser, men det er likevel grunn til å være skuffet når det nå nærmer seg tid for oppsummering. Særlig fordi «klimaverstingene» USA, Australia og flertallet av OPEC-landene fortsatt ikke viser tegn til å forstå viktigheten av å satse på en fremtidsrettet, bærekraftig miljøpolitikk. Det største nederlaget gjelder energiforhandlingene som nærmest ble torpedert av disse landene med god hjelp fra u-landsgruppen G77. Norges forslag om at verdens totale energiproduksjon fra 2010 skal komme fra fornybare ressurser og bioenergi, ble avvist og erstattet med et uinteressant sluttdokument som mer eller mindre sidestiller de miljøvennlige energiformene med kull— og atomkraft.Dette har fått flere, også statsminister Kjell Magne Bondevik, til å påpeke det problematiske i næringslivets enorme innflytelse på den internasjonale miljøpolitikken. Ikke minst gjelder dette for USA, som under president George W. Bush har ofret miljøvernet på den amerikanske oljeindustriens alter. Konklusjonen etter Johannesburg-konferansen er at de multinasjonale selskapene fortsatt sitter med nøkkelen i viktige utviklingsspørsmål. Dette kom tydelig til syne i vedtaket om å øke tilgangen på rent drikkevann for en halv milliard mennesker i løpet av en periode på 10 til 15 år. EU har vært en pådriver for dette viktige prosjektet sammen med en del afrikanske land. Men det har hele tiden vært under forutsetning av at vannforsyningen skal privatiseres, slik Verdens Handelsorganisasjon (WTO) ønsker.Det sier mye om klimaet under verdenskonferansen at den var iferd med å vedta at FNs vedtak i miljø og utviklingsspørsmå skulle underordnes WTO. Et vedtak som selv ikke med beste velvilje kunne tolkes som annet enn et drastisk tilbakeskritt for globalt miljøvern. Her gjorde den norske delegasjonen, med utviklingsminister Hilde Frafjord Johnson i spissen, en formidabel innsats med å snu flertallet, slik at konferansen nå kan avsluttes med et minimum av ære i behold. For utviklingsministeren har verdenskonferansen vært en kraftdemonstrasjon av hva hun har maktet å bygge opp av integritet og nettverk de siste årene gjennom godt politisk arbeid og rundhåndete bistandspakker.Også miljøvernminister Børge Brende har bidratt aktivt med å få vedtatt en viktig avtaletekst i forlengelse av Kyoto-avtalen, selv om han tapte kampen om forpliktende satsing på fornybar energi.Men den gode norske innsatsen er en mager trøst. Det er bare å konstatere at 10-årsjubileet for Rio-konferansen ikke hadde mye å feire.