Mye tyder på at de mest aggressive og voldelige demonstrantene var velorganiserte, kriminelle pøbler som har gjort denne form for aksjoner ved politiske toppmøter til en kriminell profesjon. En gruppe omreisende «hooligans» med vold på agendaen.Og disse opptøyene ledet dessverre oppmerksomheten bort fra alle de demonstrantene som var kommet til Gøteborg med et politisk budskap som de på fredelig vis ville manifestere overfor EUs politiske ledere. Det gjaldt bl.a. den nystiftede norske Attac-bevegelsen og en rekke anti-EU— og miljøorganisasjoner.På hver sin måte representerer disse gruppene et økende demokratiproblem, slik denne form for utenomparlamentariske ytringer og aksjoner har kommet til uttrykk ved toppmøtene i Seattle, Nice og nå Gøteborg. Mot denne form for anarkistisk terroranslag har det demokratiske maktapparatet ofte lite å stille opp med, med mindre man erklærer unntakstilstand.Men det synes åpenbart at det svenske politiet og det svenske samfunnet var altfor dårlig forberedt til å håndtere den voldsutøvelse man kunne forvente, og kritikken som nå rammer svensk politi og svenske myndigheter er berettiget. Det virker fullstendig hodeløst at svensk politi har et forbud mot å bruke tåregass, mens de åpner for at polititjenestemenn skal kunne skyte med skarp ammunisjon, som i dette tilfellet førte til at en av demonstrantene svever mellom liv og død etter å ha blitt skutt.For den andre gruppen av aksjonister er demokratiproblemet av et annet slag. Attac-bevegelsen og EU-motstandernes demonstrasjoner er uttrykk for en avmaktsfølelse i forhold til et politisk system som fjerner seg mer og mer fra den vanlige borger. Det er det klassiske demokratiproblemet at avstanden mellom de styrte og de styrende er blitt for stor. Og demonstrantene oppfatter at deres eneste kanal for politisk innflytelse er aksjoner, mediedekning og offentlig oppmerksomhet.Dette er velkjente problemstillinger fra 1960 og 70-årene hvor det raste gateslag i Paris og Berlin og fedrene til dagens unge aksjonister gikk i protesttog på Karl Johan. Forskjellen er bare at den politiske eliten man protesterer mot i dag er enda mindre tilgjengelig og den politikk de rår over er langt mer overgripende og konsekvensrik enn for 30-40 år siden.Dette er en problemstilling EU er nødt til å forholde seg til, for skal unionen nå sine djerve mål tåler den ikke flere demokratiske tilbakeslag som de danske velgeres nei til Maastericht-avtalen og de irske velgeres nei til Nice-avtalen om EUs utvidelse mot øst.