De nye spillereglene innebærer i dette tilfellet skjerpede reaksjoner på militære overgrep og at Syria nå gjøres direkte ansvarlig for Hizbollah-militsens provokasjoner i grenseområdene mellom Libanon og Israel. Det er ikke lenger tale om det bibelske «øye for øye, tann for tann», men flere legemsdeler som offer for hevn.Med dette har det skjedd en ytterligere opptrapping av konflikten i Midtøsten i et område hvor Israels nye statsminister Ariel Sharon har et blodig rulleblad fra før. Som forsvarsminister var det han som var arkitekten bak invasjonen i Libanon i 1982, og vi vil anta at både de libanesiske og syriske lederne nå frykter en gjentakelse.For fredsprosessen i Midtøsten var dette trolig noe av det verste som kunne skje på det nåværende tidspunkt. Rett nok har Hizbollah-geriljaen fortsatt sine knappenålsangrep mot israelske bosettinger og militære etter at Israel trakk seg ut av Sør-Libanon i fjor. Men statsminister Ehud Barak vendte det andre kinnet til. Det har nå Ariel Sharon demonstrert at han ikke akter å gjøre. Og det er karakteren på gjengjeldelsen som nå fører til en ytterligere skjerping av konflikten.For dette innebærer at Israel nå risikerer en «tofrontskrig». I tillegg til konflikten med palestinerne i Gaza og på Vestbredden har Israel nå iverksatt en krigshandling mot og konfrontasjon med Syria. Og Syria har hittil holdt en lav profil i forbindelse med opptrappingen av den israelsk-palestinske konflikten det siste året. Militært har landet ikke så mye å fare med i forhold til den militære stormakten Israel. Men det er vanskelig å forstå hvilke strategiske vurderinger som ligger til grunn for den israelske regjerings beslutning om å utfordre Syria på et tidspunkt hvor Israel har hendene fulle med å holde opprøret i de palestinske områdene under kontroll. Om det da ikke bare er en ren demonstrasjon av militær overlegenhet.Angrepet er strategisk uklokt også av en annen grunn. I Syria sitter landets nye president, Bashar al-Assad, som overtok presidentstillingen etter sin far for bare 10 måneder siden. Både politisk og militært er han et ubeskrevet blad som Israel med litt klokskap kunne ha gitt lengre tid til å posisjonere seg. Som en fersk politisk leder vil han kunne bli et lett bytte for de mektige militære kreftene i Syria som ønsker å svare på det israelske angrepet med en militær opptrapping og blodige mottiltak.Og en opptrapping vil raskt kunne føre til at Israels øvrige arabiske naboland føler seg forpliktet til å gjøre felles sak med Syria, i hvert fall i holdninger. I første rekke gjelder dette Jordan, som har vært en brobygger mellom Israel og den arabiske verden.Det kritiske spørsmålet er derfor om Ariel Sharon med rakettangrepet i Bekaadalen har utløst en villet krigsspiral, eller om han og den israelske regjering bare ønsker å markere sin militære styrke.