Men hovedrammen for budsjettoppgjøret er likevel annerledes enn før om årene. Arbeiderpartiet og sentrum har så godt som bundet seg til hverandre på forhånd. Ingen regner seriøst med at Høyre og Fremskrittspartiet vil spille noen rolle denne gangen, selv ikke i kulissene. I stedet kan disse to rivalene på høyrefløyen bruke tiden på hverandre og forberede neste års løp for en ny regjering.For Arbeiderpartiet er det maktpåliggende å få satt et ideologisk stempel på budsjettet som gjør at alt snakk om at det ikke er forskjell på Arbeiderpartiet og høyresiden i norsk politikk forstummer. Det maktet regjeringspartiet å gi inntrykk av ved budsjettfremleggelsen, men dette inntrykket må bevares også gjennom forhandlingene med Kjell Magne Bondevik, Odd Roger Enoksen og Lars Sponheim. Arbeiderpartiet må vise partifarve både på landsmøtet og foran valget. Det gjør det ikke hvis budsjettet blir for utvannet i forhold til intensjonen bak det.Men denne posisjonen til Arbeiderpartiet vil nettopp sentrumspartiene utnytte for alt den er verd. Ingen i sentrumspartiene har glemt hvordan Arbeiderpartiet brukte senvinteren til å skru ned regjeringen Bondevik ved å gjøre livet surere og surere for den uke for uke helt til den falt. Nå er det sentrums tur til å grille Arbeiderpartiet og til å si takk for sist. Det betyr at sentrumspartiene vil presse Jens Stoltenberg så mye de kan og i alle fall gjøre sitt til at det kommende landsmøtet i Arbeiderpartiet ikke blir noen forestilling innhyllet i triumf.I tillegg kommer at sentrumspartiene stiller med hvert sitt batteri av hjertesaker som de enkeltvis må ha noe gjennomslag for. Dette er selvfølgelig Arbeiderpartiets forhandlere klar over. Det er ikke dem imot at sentrumspartiene begynner å kjekle innbyrdes, slik de i og for seg allerede har gjort.Både for Senterpartiet og Venstre er forhandlingene med Arbeiderpartiet et spørsmål om å synliggjøre seg foran neste års valgkamp. Begge partiene har nærkontakt med sperregrensen for stortingsrepresentasjon, og det gjør selvfølgelig markeringsbehovene større og nervene dårligere enn de ellers ville ha vært. For Venstre har dette for så vidt vært normaltilstanden gjennom en årrekke, mens det for Senterpartiet er verre. Der i gården tar man mål av seg til større oppgaver i rikspolitikken enn å bakse med egen utslettelse.Derfor kan det bli både harde og uryddige forhandlinger i ukene fremover. Det er ikke noe alternativ for Arbeiderpartiet å gå til Høyre eller Fremskrittspartiet med budsjettet. Til det er det for uspiselig for dem begge. Det eneste alternativ til et forlik er derfor regjeringskrise og sentrumsregjeringens tilbakekomst. Men det er et scenario som det skal mer enn vår fantasi til for å kunne tro på.