Prisen er ikke kjent, men ut fra bildet som tegner seg av TUAs inntjening i årene som kommer, er det rimelig å anta at det dreier seg om et betydelig, tosifret millionbeløp. At Frøsunda vil bruke en veletablert bransjeaktør som TUA som innfallsport til det norske markedet, hvor store beløp er i omløp, har nok også hatt sitt å si.
Utover å tjene på aksjesalg, bygger sentrale personer bak TUA også verdier i form av aksjer i et annet selskap, som leier ut eiendom til TUA. Det dreier seg om eiendom som TUA benytter i sin behandling av skakkjørte ungdommer. I takt med at eiendomsprisene stiger og eiendomsselskapet nedbetaler gjeld, øker verdien på selskapets aksjer for eierne.
Intet av dette er ulovlig eller kritikkverdig. Men det er et tankekors at unge menneskers elende skal danne grunnlag for vinning i slikt omfang. Når vi samtidig henter fram fra korttidsminnet hva regjeringen ønsket å gjøre overfor de private barnehagene i fjor, forsterkes paradokset ytterligere.
For ikke bare ville Kunnskapsdepartementet legge superstrenge restriksjoner på mulighetene for aksjeutbytte fra selskaper som driver private barnehager. Ved barnehagedriftens opphør en gang i fremtiden, skulle sågar verdiene bygd opp gjennom offentlige tilskudd – i praksis eiendom – gis vederlagsfritt tilbake til kommunene. Og det i en bransje som til de grader er økonomisk regulert at bestemmelsene om aksjeutbytte neppe ville ha kommet til anvendelse noen gang. Rammene er for trange; jevnfør klageropene fra både kommunale og private barnehager i Kristiansand i disse dager.
Nå ble det en slags våpenhvile mellom private barnehager og myndighetene. Men departementets holdning til private barnedrivere kom tydelig nok til syne: De kan få sin nøkterne lønn, intet mer. Samtidig kan altså andre, private aktører tjene seg rike på skakkjørt ungdom uten at noen i myndighetsapparatet synes å lee på et øyelokk. Forstå det, den som kan.