I gårsdagens avis uttaler et medlem av bystyregruppen at hun «fornemmer en viss bedehusånd i gruppen». Vi for vår del ville heller bruke betegnelsen leninisme på det fenomen som to av partiets valgte tillitskvinner nå går offentlig ut og kritiserer.For det som disse tillitsvalgte nå gjør opprør mot er en del av en rotfestet partikultur i Arbeiderpartiet hvor bruken av partipisk og det som blir oppfattet som meningsterror har lange tradisjoner.For de av oss som har vært observatører til Arbeiderpartiets politiske atferd i riks— og lokalpolitikken, både foran og bak kulissene, er smellet fra partipisken derfor ikke noen ny lyd.Det som er nytt er at oppvakte og selvstendig tenkende tillitsvalgte i partiet gjør opprør mot denne form for meningsdirigering. De finner seg ikke i å bli styrt til å tenke og handle som én mann eller én kvinne.At et politisk parti som ønsker makt og innflytelse har behov for en samordnet opptreden når det gjelder viktige, prinsipielle saker, er neppe egnet til å opprøre hverken tilhengere eller motstandere.Men når partipisken smeller både i store og små saker er det ikke til å undres over at selvstendig tenkende mennesker i år 2002 gjør opprør. En vesentlig årsak til at vi som velgere ved lokalvalgene har store muligheter til å påvirke personvalget, er nettopp for at vi skal ha muligheten til å velge de personer hvis skjønn og vurderingsevne vi har tiltro til. Rett nok velges politikerne inn på et partiprogram, men ofte må de ta stilling til saker som enten ikke er omtalt i programmet eller hvor programmet gir dårlig veiledning i hvordan man bør stemme.Den saken som har utløst misnøyen med meningsdirigeringen i Aps bystyregruppe i Kristiansand synes å være av en slik art.Arbeiderpartiet er inne i en krise, både nasjonalt og lokalt. Mye av partiets problemer synes å skyldes at hverken partiorganisasjonen eller partiets politikk har evnet å følge med samfunnsutviklingen. Til dette etterslepet hører den partikultur som bystyregruppen i Kristiansand Arbeiderparti her eksponerer. Moderne, velutdannede og reflekterte mennesker lar seg ikke tiltrekke av et parti som forlanger blind lydighet av sine tillitsvalgte i store og små saker. Derfor er det ikke bare Arbeiderpartiets partiprogram som trenger en gjennomgripende revisjon. Det er åpenbart også behov for en utlufting av en partikultur som har sittet i partiets vegger siden det var et revolusjonært kommunistparti som ble styrt etter Lenins «demokratiske sentralisme».