Biskop Olav Skjevesland i Agder og Telemark støtter utvalget i at stat og kirke må skille lag.

Regjeringen er delt i synet på statskirken. SV går inn for å løsrive kirken fra staten, mens Arbeiderpartiet og Senterpartiet vil beholde den statlige kontrollen over kirken. Vi mener tiden er inne for å oppheve statskirken, men skjønner godt innvendingene som er kommet mot et skille.

Ikke minst gjelder dette bekymringen for at den inkluderende og romslige folkekirken vi har i dag skal forsvinne. Det er ikke vanskelig å se for seg at takhøyden kan bli senket i en kirke som er løsrevet fra statens overoppsyn. Staten har stått som garantist for mangfoldet. Dette ser vi blant annet i sammensetningen av bispekollegiet, hvor forskjellige syn på teologiske stridsspørsmål er representert. Uten det statlige innslaget hadde kirken ikke kommet så langt i å akseptere for eksempel likestilling mellom kjønnene og kvinnelige prester.

Og uten statskirken ville verken Rosemarie Köhn — eller nå pensjonerte Gunnar Stålsett - ha vært å finne i bispekollegiet. For mange av statskirkens medlemmer har disse to biskopene vært deres åndelige ledere snarere enn biskopene Bondevik og Skjevesland.

Samtidig er det mye som taler for er et skille. For tre og et halvt år siden konkluderte Kirkerådets kirke-stat-utvalg med at kirken bør løsrives fra staten. Et av argumentene var hensynet til religionsfrihet og likebehandling av tros- og livssynssamfunn. I vårt stadig mer multikulturelle samfunn opplever minoriteter statskirkeordningen både urettferdig og diskriminerende. Det gjelder ikke mindre i dag enn for tre og et halvt år siden.

Selv om nesten 90 prosent av innbyggerne her i landet er medlemmer av statskirken, er det bare en liten del som er kirkegjengere. Enda færre engasjerer seg i kirkens styrende organer. At kirken i en slik virkelighet skal kunne fortsette å dominere i kraft av gamle paragrafer og særordninger, tror vi vil bidra til å svekke kirkens posisjon.

Ved en løsrivelse av kirken fra staten er det viktig at det bygges inn ordninger og mekanismer som sikrer en fortsatt inkluderende folkekirke. Det kan skje gjennom direkte valg, som vil garantere bredde i representasjon både geografisk, teologisk og kirkepolitisk. En folkekirkes eksistens er ikke avhengig av at statskirken og dagens lovfestede privilegier opprettholdes, men av at folk engasjerer seg og viser vilje til og ønske om å videreføre og fornye de tradisjonene kirken er bærer av. Slik medlemmer i andre tros- og livssynssamfunn alltid har måttet gjøre.