Derfor har finansministeren smurt det reviderte statsbudsjettet med sju milliarder kroner og forklarer disponeringen med at hvis regjeringen ikke gjorde det, kom Stortinget til å gjøre det. En endring i skatteinngangen sammen med størrelsen på oljefondet har gitt regjeringen 5,7 milliarder ekstra til disponering på inntektssiden. På bakgrunn av disse tallene har finansministeren også regnet inn sju milliarder ekstra i skatteinntekter til staten over neste års budsjett. Og regjeringen Bondevik akter ikke å spare på noe. De har valgt å se bort fra rentespøkelset, som unektelig lurer i kulissene. Det ekspansive statsbudsjettet alene vil neppe bidra til økt rente, men sammen med det rekordhøye lønnsoppgjøret skal det lite til før sentralbanksjefen drar fram riset bak speilet.Foreløpig er det de med høye lån eller arbeidsplasser i eksportindustrien som har størst grunn til uro. Det er også betimelig å spørre hva slags virkemidler regjeringen ser for seg at de skal bruke i tider med lavkonjunktur, når de velger å smøre dagens allerede overopphetet høykonjunktur-økonomi så til de grader som tilfellet er i årets budsjett.Regjeringen har allerede fordelt de ekstra inntektene i det reviderte nasjonalbudsjettet, men både Stortinget og kommunene vil ha sin bit av kaka, og årets totale utgifter kan komme til å bli enda høyere enn det regjeringen nå har lagt opp til.Det ropes, nær sagt som vanlig, om krise fra store deler av kommune-Norge. Kommunalpolitikerne klager fortsatt over at de ikke får nok penger til å dekke pålagte oppgaver fra staten. Og så lenge finansministeren ikke prioriterer ytterligere overføringer til kommunene, utbedres heller ikke skolebygninger og andre prekære oppgaver som sentrale politikere lovte å ta fatt på under siste valgkamp.Fremskrittspartiet, som var regjeringens støttespillere ved forrige budsjettbehandling, er åpenbart misfornøyd med Per-Kristian Foss og regjeringens siste prioriteringer. Siden forrige runde har partiet klatret forbi Høyre på meningsmålingene, ikke minst takket være sin ubeskjedne overbudspolitikk. Frp vil gi mer til alt og samtidig senke avgiftene og gi lavere skatter. Partiet har valgt å se bort i fra Stortingets handlingsregel for oljepenger og er derfor en farlig allianse for en regjering som ønsker å opptre ansvarlig. Arbeiderpartiet vil derfor være den mest fornuftige forhandlingspartneren, dersom Bondevik-regjeringen ikke vil satse på å kjøre slalom i budsjettforhandlingene. Av erfaring vet vi at det fort kan koste mer enn det smaker. Dessuten vil Aps krav om mer penger til distriktene gi betydelig gjenklang i store deler av både Kristelig Folkeparti og Venstre. Og de har muligens også noe de skulle ha sagt?