Stoltenberg-regjeringen lanserte nylig sin stortingsmelding om forvaltningsreformen.Kommunalminister Åslaug Haga varslet på forhånd at meldingen ikke skulle behandle størrelsen på regionene, men bare oppgavene for eventuelle regioner. På dette punktet bryter stortingsmeldingen med hennes egne forutsetninger. Oppgavene for regionene og størrelsen på regionene henger så tett sammen at meldingen neppe kunne bli annerledes.Regjeringen inviterer fylkeskommunene og andre høringsinstanser til å gjøre det valget den ikke selv har gjort: Opprettholde dagens fylkeskommuner med en liten utvidelse av oppgaveporteføljen eller etablere 5-7 store landsdelsregioner med både større oppgaver og en annen politisk tyngde. Det er særlig når det gjelder transport og kultur regjeringen mener større regioner kan gi grunnlag for mer omfattende oppgaveoverføring. Det er meningen at de avgående fylkestingene i løpet av våren skal uttale seg om både inndelingen i regioner og oppgavene for regionene. Og at fylkestingene som velges til høsten skal gjøre det samme. På grunnlag av en slik prosess skal regjeringen så i 2008 konkludere. Meldingen er derfor mer et opplegg til debatt og prosess enn avklarende standpunkter. Mange av oss hadde trodd at tiden for diskusjoner, utredninger og prosesser nå var over og at det lå godt til rette for å ta standpunkter. Gjennom de siste 15-20 årene er det et tiltalls større utredninger og forskningsrapporter som er publisert om disse spørsmålene. Det er ikke kunnskap, men politiske standpunkter som mangler.Med en slik vidåpen prosess kan standpunktene komme til å sprike i alle retninger, og det vil bli vanskelig å se noe mønster for inndelingen av landet. Det er en stor mulighet for at et stort antall fylkesting ønsker å opprettholde tingenes tilstand og at regjeringen ender opp med å flikke litt på dagens fylkeskommuner. En slik konstruksjon vil neppe ha bærekraft på lengre sikt og det vil i så fall være en ønsket situasjon for de som ønsker ren embetsstyring på mellomnivået(Høyre og Fremskrittspartiet). Med den geografien vi har i Norge er det nemlig utenkelig at det ikke skal være offentlig forvaltning mellom kommunene og staten, uansett hva slags kommunestruktur vi måtte ha. Diskusjonen dreier seg egentlig om det skal være direkte folkevalgt styring på dette nivået eller ei.I tillegg til sterkere føringer når det gjelder antall regioner vil det være et behov for en oppstramming når det gjelder oppgavene. Ideen bak regionsreformen slik den ble utviklet av Distriktskommisjonen var en sterkere koordinering av viktige elementer i den regionale utviklingspolitikken som miljø, forskning, og næringsutvikling. På ingen av disse områdene har regjeringen lagt opp til en myndighet som gjør en slik koordinering under reell folkevalgt styring mulig. Det er uklart hvor omfattende den reelle overføringen av myndighet fra fylkesmannen til regionen egentlig er. Forslaget om etablering av regionale forskningsfond kan være meget betydningsfullt, men trenger en konkretisering. Bastardløsningen med felles regionalt/statlig eierskap til Innovasjon Norge innebærer at verken regionene eller staten har styringen, og at de fortsatt vil styre seg selv. Nå ligger imidlertid ballen i Stortinget, som har en mulighet til å spille en viktigere rolle enn å bare å strø sand på regjeringens beslutningsvegring. Den regionale inndelingen av et land er et nasjonalt spørsmål som nasjonalforsamlingen må ta stilling til. Dersom Stortinget legger som et premiss for den videre diskusjonen at det skal være 5-7 regioner i Norge, vil den videre prosessen kunne bli helt annerledes. Da vil fylkeskommunene bli tvunget til å ta standpunkt til hvem de skal samarbeide med og vi vil se et nytt norgeskart tegne segBjørg Tørresdal fra Kristelig Folkeparti er valgt som saksordfører for stortingsmeldingen, og hennes parti kan komme til å spille en avgjørende rolle når det gjelder regionreformen. Det samme gjelder det gamle folkestyrepartiet Venstre.Regjeringspartiene vil ønske seg et opplegg for regionreformen som samler en bredest mulig politisk støtte og vil sikkert være lydhøre overfor sentrumspartiene. Det er nok mange av regjeringspartienes stortingsrepresentanter som synes regjeringen har servert en litt for tynn suppe og med glede bidrar til konkretisering av regionreformen. Stortinget har med andre ord en stor mulighet til å sette sitt stempel på en reform som kan bli historisk.