Billedkunstner Leonard Rickhard er med i den forhåpentlig kresne og ambisiøse juryen som skal vedta hvordan Silokaia skal se ut. Billedkunstner Leonard Rickhard er med i den forhåpentlig kresne og ambisiøse juryen som skal vedta hvordan Silokaia skal se ut. Foto: Reidar Kollstad

Privat kulturbygging

Et nytt museum på Silokaia kommer til å koste, og satsingen krever at bygget finansieres og organiseres etter nye modeller.

For ikke bare gir Nicolai Tangen (49) kunstsamlingen på 1100 verk til sin fødeby Kristiansand. Han skal også la enda flere penger følge gaven for å sikre en god forvaltning av den enorme gaven. Han blander seg heldigvis inn i hvordan organiseringen av forvaltningen av samlingen skal være, og han vil også gi midler til et bygg.

Bygget blir dyrt og hvordan det fullt ut skal finansieres er ennå uvisst. Men med Nicolai Tangens private gave i bunn, utløses gaveforsterkningsordningen fra staten. Det er uvisst hvordan en så stor gave vil slå inn i denne nokså nye støtteordningen. Ordningen, som den blåblå regjeringen har lagt mye prestisje i fordi de ønsker å stimulere til mer private penger i kulturfeltet, vil bli satt på en liten prøve i denne saken.

Ordfører Harald Furre (H) anslår at bygget vil koste et sted mellom 350 og 500 millioner kroner. Det er et voldsomt tall, men det jobbes bredt med stiftelser og fond som kan tenkes ha et formål som er forenlig med slik betydelig kulturbygging som den nye Silokaia er. Cultiva vil bidra med å kjøpe SKMU-bygget.

Juryen som skal vedta hvilke arkitekter som skal vinne den prestisjetunge konkurransen er allerede i gang med arbeidet. Utgangspunktet er krevende. For riktignok er den gamle kornsiloen et stilig bygg med mange muligheter, men det skal arbeides en del med den før de runde siloene blir gode utstillingsrom. Og hvis man etter hvert får innlemmet Sørlandets Kunstmuseum, Kulturskolen og kanskje hoteller og næringsvirksomhet i forbindelse med Kanalbyen, er det intet mindre enn bygging av en ny bydel.

Det er ambisiøse aktører som er med i arbeidet og det har stor fart. Det er opplagt en nasjonal ambisjon om at samlingen skal bli et tyngdepunkt, men det er ingen grunn til at man ikke skal benytte denne sjansen til å ha en sterk intensjon om å bli et viktig visningssted på den internasjonale scenen.

Men det krever nytenking på organisering og finansiering. Betydelig privat støtte og høy egeninntjening er elementer i det. Derfor bør regjeringspartiene kaste seg begjærlig på dette, det kan bli et stjerneeksempel på hvordan de ønsker kulturinstitusjoner bygget og finansiert.