Dette er dagene da Norge står stille. På arbeidsplassene landet rundt er det ett øye på gjøremålene og ett på fjernsynsskjermen der en smilende Bill Clinton hilser seg gjennom programmet sitt. Oslo er nærmest å betrakte som en beleiret by, det er lenge siden vi hadde så mange politiske celebriteter samlet i vår hovedstad på en gang. Og det er første gang en sittende amerikansk president gjester landet vårt. Det gir i seg selv opphav til mange sterke følelser i et land der båndene til Amerika stadig er meget sterke.Den norske andelen av emigranter til Amerika var, regnet i andel av Norges hjemmehørende befolkning, meget høy. Det, sammen med vår internasjonalt orienterte økonomi, har gjennom mer enn et århundre sørget for et livlig samkvem over Atlanteren. Fra og med annen verdenskrig ble Norge og Nord-Amerika også knyttet enda tettere sammen gjennom det sikkerhetspolitiske samarbeidet i NATO. Når vi da legger til den sterke amerikanske kulturpåvirkningen som har preget oss alle i etterkrigstiden, er det ikke rart at det kjennes spesielt å ha den amerikanske presidenten hos oss.Men midt i denne viraken må vi ikke glemme at Clinton først og fremst er her for å bringe den vanskelige fredsprosessen i Midtøsten videre. Oslo er selvfølgelig Norges hovedstad, men i internasjonal politikk er byens betydning fremfor alt knyttet til at den var åsted for de vanskelige forhandlingene som førte fram til Oslo-avtalene for fred mellom israelere og palestinere. Det er som symbol på håp og som diplomatisk kompetansesenter Oslo finner sin plass i den politiske verdensorden.Det skal vi ikke glemme når vi ser en smilende Kjell Magne Bondevik geleide sin mer berømte kollega fra USA rundt i hovedstaden. Clinton er ikke her hverken for å gi Bondevik innenrikspolitisk støtte, for å diskutere transatlantisk forsvarspolitikk, tiltak mot en opptrappet handelskrig mellom USA og Europa eller bruken av dødsstraff i USA. I den grad Bondevik får inn noen stikk i en eller flere av disse sakene, må det betraktes som ren bonus.Det er fredsprosessen i Midtøsten som er bakgrunnen for toppmøtet i Oslo. Og som ved alle slike møter, er det først ved møtets avslutning det går an å si noe om hvor vellykket det har vært. Israelere og palestinere, amerikanere og russere skal alle ha sitt for at møtets resultater skal kunne omsettes i praktisk politikk. Derfor er det fra partene selv lagt en demper på forventningene. Det er i seg selv et godt utgangspunkt. Det er intet som disponerer så mye for skuffelse som et for optimistisk utgangspunkt.Vi har stadig Amerika i våre hjerter, men i disse dager mest fordi landet sitter med så mange av nøklene til få låst opp i den fastlåste situasjonen i Midtøsten. Som den eneste gjenværende supermakt i verden, er det ingen som, med unntak for israelere og palestinere, selv kan gjøre mer for freden i Midtøsten enn USA. Derfor holder en hel verden i dag pusten i påvente av resultatene fra møtevirksomheten i Oslo.