Flyktningstrømmene har nådd Europas strender, togstasjoner og parker og resultert i en enorm norsk folkelig mobilisering. Det samles inn utstyr og etableres støttegrupper for nyankomne flyktninger. For noen er ikke det nok. De reiser avgårde for selv å bidra, enten det er på en ungarsk jernbanestasjon eller på Lesbos strender. Det kan synes som om det norske globale og humanitære engasjement har tatt en helt ny og svært personlig vending. Men er det egentlig tilfellet?

Personliggjort bistand

Vi har siden 2012 forsket på det vi har kalt personliggjort bistand, en type hjemmelaget bistand som et alternativ til etablerte bistandskanaler og aktører. Vi har i flere år fulgt små, hjemmelagde bistandsinitiativ slik de utfolder seg og mobiliserer her hjemme og slik de fungerer i Sør. Vårt materiale viser en personliggjort bistand med ulike aktører i forhold til formål og innsatsområder. Vi finner alt fra den tilfeldige bistandsarbeideren som «ramler» inn i feltet på ferietur til den mer erfarne bistandsentreprenøren som skaper sin egen arbeidsplass. Den unge solidaritetsarbeideren er også til stede, hun som starter prosjekter etter et utenlandsopphold eller frivillig arbeid i Sør. Og vi har gruppen hvor etniske nordmenn samarbeider med en innvandrer for å få på plass hjelpearbeid i landet innvandreren opprinnelig kommer fra.

Felles for dem er et sterkt ønske om å gjøre noe godt - og at de helst vil gjøre det selv. Det er lite rom for det personlige engasjement innenfor det etablerte bistandssystemet. Her ligger en sterk drivkraft for den hjemmelagde bistanden. Et annet fellestrekk er engasjement i områder langt hjemmefra. På spørsmål om hvorfor våre informanter hvorfor de ikke kanaliserer sitt engasjement inn mot en hjemlig arena svarer mange at de motiveres av nye opplevelser og erfaringer fra en annen kultur og andre omgivelser.

«Gjør-det-selv-demokrati»

Dette er ikke bare et norsk fenomen. I Nederland og Belgia har forskerkollegaer fulgt den hjemmelagde bistanden i en ti-årsperiode og omtaler fenomenet som medborgeres initiativer for global solidaritet. Det kalles et «gjør-det-selv-demokrati» der folk flest får bidra og bruke seg selv som et tillegg til det etablerte bistandssystemet. Betegnelsen gjelder både for innsats i Sør og i egne land. Etablerte organisasjoner på feltet er kritiske til utviklingen og argumenterer at de nye, private aktørene er glade amatører uten bistandskompetanse. Likevel har myndighetene i Nederland og Belgia koblet de nye, små initiativene opp mot en struktur av etablerte bistandsaktører. I Tyskland ser vi noe lignende, gjennom en kontakttelefon gis råd og tilbakemelding fra offentlige myndigheter til aktører som ønsker å starte egne prosjekter.

Tilbake til vårt innledende spørsmål — har det norske, humanitære engasjementet tatt en ny og personlig vending? Svaret er at engasjementet har vært til stede i den norske befolkningen over lang tid - men at det nye handler om at folkelig engasjement resulterer i hjemmelagde bistandsinitiativ med Europa og Norge som hovedarena. Hvorfor har akkurat denne krisen har klart å mobilisere så sterkt? Det handler selvsagt om faktorer som omfang og mangel på politisk handlekraft.

Å bidra inn i noe som er større enn seg selv ser ut til å bli stadig viktigere i det som paradoksalt nok er individualismens tidsalder.

Andre årsaker finner vi i vårt forskningsmateriale, årsaker vi nå ser gjentatt i avisintervjuer med initiativtakere til folkelig mobilisering; ønsket om å bruke seg selv, gjøre noe godt for andre, komme tettere på folk som trenger hjelp. Å bidra inn i noe som er større enn seg selv ser ut til å bli stadig viktigere i det som paradoksalt nok er individualismens tidsalder. Engasjementet vi ser er altså hjemmelaget bistand for våre nærområder. Den reflekterer et «gjør-det-selv-demokrati» og vilje til innsats grunnet i global solidaritet, men med utgangspunkt i det nære. Den er i likhet med den hjemmelagde bistanden i Sør uttrykk for et engasjement som etablerte organisasjoner ofte ikke åpner for eller gjør bruk av. Resultatet er at flere velger å gå utenom organisasjoner med lang erfaring og kompetanse på området.

Vedvarende engasjement

Vi mener at det er viktig å hegne om det folkelige engasjementet vi nå ser. På sikt er det ingen tvil om at vi trenger et vedvarende engasjement som muliggjør en god inngang inn i det norske samfunnet for nyankomne flyktninger. Venner og gode naboer — en sosial plattform er noe av nøkkelen til en god integrering. Gode relasjoner er viktige for de som kommer og for oss som allerede er her. Via vennskap og naboskap får vi kunnskap, blir kjent og kan hjelpe hverandre å navigere i mangfoldsamfunnet. Derfor er det brede mobiliseringsprosjektet vi ser nå så viktig. Men enten vi velger å vise solidaritet i det hjemlige eller i land langt unna, er det viktig å tenke på at det i den etablerte strukturen ligger mye erfaring. La oss håpe at det etablerte hjelpeapparatet ønsker de nye velkommen som sine partnere, slik vi ser ellers i Europa og at de nye aktørene vet å verdsette og bruke de strukturer og kompetanse som allerede finnes.