Det er ferie, og media er fulle av agurknytt. Det er å foretrekke fremfor valgflesk. Agurk metter lite, men er mye sunnere enn flesk. Flesk er og blir usunt i for store mengder, særlig når det inntas uten mye aktivitet for å forbrenne det.

Hvor vil jeg hen? Jo, jeg gruer meg til alle flosklene og alle omtrentlighetene i valgkampen som bryter løs om noen uker. Jeg irriterer meg over mye av det som sies i valgkamper; ikke fordi jeg kan mer enn politikere, men fordi de ofte ikke fyller den rollen de skal ha. De er nemlig våre, folkets tjenere, våre representanter. De er der kun fordi vi har valgt dem til å agere på våre vegne. De har ikke noe annet mandat enn folkets stemmer og sitt ideologiske program. De skal ikke ha noen egen makt, og de har ingen profesjon. Å være politiker skal være en tjeneste, annerledes enn alle yrker. I antikken sa man at en politiker som hadde egne maktinteresser i vervet, var korrumpert. I det øyeblikk egeninteressen i gjenvalget og makten kom; i det øyeblikk mistet man prioriteringen av tjenesten for fellesskapet.

Å være politiker i et demokrati er det motsatte av å ha makt på permanent basis. Essensen i demokratiet er «recall», at du og jeg kan tilbakekalle politikeren dersom vi er misfornøyd med hvordan han eller hun representerer oss. Derfor har vi valg, og derfor er det intens konkurranse om vår gunst hvert annet år – kommune— og fylkestingsvalg og valget til nasjonalforsamling. «Profesjonaliseringen» av politikken er heldigvis ikke fremtredende i lokalpolitikken, for her lever man ikke av «jobben», men desto mer tydelig på riksplan:

I USA hører man ofte: «I’ll call my congressman»– «jeg skal kontakte min kongressrepresentant». Vi burde også kontakte våre representanter oftere og si at vi er misfornøyd eller fornøyd med hvordan de representerer oss. Poenget her er vektleggingen: det er ikke politikeren selv som har makt, det er vi som har delegert vår politiske makt til ham eller henne. Politikeren har mandat fra oss til å føre en politikk som er basert på det ideologiske program vi har gitt vår stemme til. Det lederskap en god politiker skal utøve, skal alltid være basert på dette programmets ideer, selv om et partiprogram ikke gir spesifikke detaljer om de fleste saker. Men idégrunnlaget gir retningslinjer for hvordan politikeren skal løse et problem.

I demokratiets barndom var nasjonalforsamlinger organer som møtte kun noen få uker i året, slik også i Norge. Jeg tenker ofte at dette kunne være en god idé å gjeninnføre. Da ville attraksjonen ved å være politiker bli skalert ned til riktig nivå og politikeren ville måtte ha et yrke å gå til, en jobb som alle andre. I dag er det blitt en slags «profesjon». Det er dette som er problemet. Broiler-fenomenet er velkjent: unge talenter som «satser» på politikk som om det var en profesjon, og som lever sitt liv i partiorganisasjonen og tilpasser seg insentivene for å stige i gradene der. Da blir livet utenfor politikken som å miste jobben; og egeninteressen for å velges og gjenvelges helt klar. Maktens logikk trer raskt inn – man har ikke alternativer, man blir derfor avhengig av velgerne, og man sier hva som helst for å få deres gunst.

I rikspolitikken er dette blitt normalen fremfor unntaket. Man må velge politikk som «profesjon» for å kunne være politiker. Målet for de fleste er likevel ikke å sitte på Tinget, som før var så attraktivt. Målet er å bli statsråd. Det er det som gir makt, spesielt i en situasjon med flertallsregjering. Vi ser hvordan SVs statsråder gjør alt for å forbli i regjering; kun sperregrensen kan true dem til å prioritere annerledes. Maktforskyvningen fra storting til regjeringsapparatet er tydelig, f.eks. er har hver statsråd en stor mengde informasjonsfolk rundt seg som arbeider for å sette dagsorden og få oppmerksomhet for nettopp sin statsråds saker.

Når politikk blir levevei, kommer altså personlige ambisjoner og maktinteresser raskt inn i bildet. Vi velgere burde se på politiske kandidater og spørre hvem av dem som har politikk som sin «profesjon». Disse bør vi være skeptiske til. For hvordan kan man tjene fellesskapet uten egeninteresse for makt og kontinuitet dersom man ikke er fri til å bli vraket? Hvilken motivasjon har en som har lagt alle eggene i en kurv? Kvaliteten i valgkampens debatter er en refleksjon av disse underliggende maktstrukturer: hvilken politiker tør si at «dette kan jeg ikke gjøre noe med», «dette har vi ikke makt til å løse», eller «dette er ikke noe politisk problem, men et du får løse selv»?

Om politikeren våger å tale sant har mye mer insentivstruktur og avhengighet å gjøre. Vi må avskaffe den såkalte «profesjonelle» politiker og gjenoppdage at demokratiets representanter aldri kan eller bør være «profesjonelle» politikere. De må kunne tape et valg og gå tilbake til sin normale profesjon eller jobb, uten at dette anses som unormalt. Det er tvert om normalen, også fordi den demokratiske politiker skal være en amatør i ordets rette betydning. Det er folkets tjenere som er fra folket som er definisjonen på demokratiet, og det antas selvsagt at alle kan tenke og bedømme med en allmenn, sunn fornuft. Var ikke dette premissen, ville demokratiet som idé falle sammen. Da ville det ikke være noen grunn til å gi stemmeretten til alle. Sørlandets Jon Lilletun var en slik politiker – ikke ekspert på fagfeltene som han styrte med stor autoritet.

Dagens «profesjonalisering» av politikken forhindrer også at folk spontant kommer inn i politikken for en periode, slik det burde være. Tvert om blir demokratiets befolkning delt inn i politikere og velgere. Men demokratiets ideal er jo det motsatte av permanente eliter.

Politikk er ingen profesjon, men bør være en tjeneste på et begrenset område av livet og for en begrenset periode i livet.