Utredningen om «Eventuell fylkessammenslutning Aust-Agder og Vest-Agder» er lagt fram. Denne «eventualiteten» har eksistert i snart 50 år og kan godt komme til å leve videre i eventualitetenes tåkeheim. Valg av tittel for utredningen er ingen tilfeldighet, og noen av medlemmene i styringsgruppen ønsker å ha forslaget på armlengdes avstand.
Det bærer mot folkeavstemning i 2013 og en utsettelse av sammenslutningen til 2014. Flertallet i styringsgruppen (alle representantene for Aust-Agder pluss Frps representant fra Vest-Agder) ønsker folkeavstemning i tilknytning til stortingsvalget i 2013, og da blir det i hvert fall slik i Aust-Agder. Hva avstemningsgrunnlaget skal være og hvordan et resultat av en rådgivende folkeavstemning skal fortolkes, er ikke behandlet.
Er det resultatet av folkeavstemningen i begge Agder-fylkene eller er det avstemningen i hvert enkelt fylke som skal telle? Og hvilken vekt skal det legges på resultatet av folkeavstemningen i de enkelte kommunene?
Det ligger i kortene at flere av Aust-Agders randkommuner mot vest samtidig kan komme til å holde folkeavstemninger om overgang til Vest-Agder, dersom det ikke blir fylkessammenslutning. Hvis det skulle skje, får regjering og storting litt av en nøtt å forholde seg til. Det er vanskelig å forestille seg at Aust-Agder kan opprettholdes som et minifylke for områdene rundt Arendal og østover. Dette kan føre landsdelen inn i en langvarig dragkamp om fylkesgrenser som neppe vil gavne noen. Vi kan komme til å gjøre oss til latter for resten av landet.
Fylkesinndelingen på Sørlandet og i Norge har bestått siden eneveldets innføring i 1660-årene. Den eneste endring i Agder, er at Åseral ble overført fra Aust-Agder til Vest-Agder i 1890-årene. Fædrelandsvennens gamle spaltist, O.S. Moi, var en av de første som tok opp diskusjonen om fylkessammenslutning allerede i ’50-årene. Han skrev at grensen mellom Aust-Agder og Vest-Agder var den dummeste streken på Norges kartet og mente den lignet en hoggorm i dødskamp.
Første gang spørsmålet om sammenslåing av Aust-Agder og Vest-Agder dukket opp i en offentlig utredning, var i 1964, da et regjeringsoppnevnt utvalg med fylkesmann Gabrielsen som leder la fram en utredning om fylkesstrukturen i Norge. Gabrielsen-komiteen fremmet bare et eneste forslag: sammenslåing av Aust-Agder og Vest-Agder.
I mellomtiden ble det regjeringsskifte, og Helge Seip overtok som kommunalminister etter Jens Haugland. Seip var en typisk modernisator og var blant de sterkeste kommunalministre vi har hatt etter krigen. Det merkelige er at han ikke fremmet forslaget, men kan det hende hadde Borten og Sp en finger med i spillet.
Bakgrunnen for Gabrielsen-komiteens forslag var at Aust-Agder og Vest-Agder da var to av landets minste fylker målt i folketall. Aust-Agder er ikke lenger landets minste fylke. Både Finnmark og Sogn og Fjordane har nå færre innbyggere.
Også vurderinger av tilhørighet og transport har spilt inn. Allerede da Setesdalsbanen ble åpnet i 1896, ble Kristiansand byen for setesdølene.
Vest-Agder var og er et geografisk ubalansert fylke, med den befolkningstunge fylkeshovedstaden Kristiansand på den geografiske østflanke. Denne ubalansen har skapt store konflikter innad i Vest-Agder. Flere tiårs sykehusdebatt er et eksempel på det.
De siste tiårs utvikling av bo— og arbeidsmarkedsregioner forsterker svakhetene i den eksisterende strukturen. På tvers av både kommunegrenser og fylkesgrensen har Kristiansands-regionen utviklet seg til et felles marked for både boliger, jobber, handel, service, kultur og underholdning. Både Lillesand, Birkenes og Iveland er en del av denne regionen.
Samarbeidsorganet mellom Kristiansand og seks nabokommuner, Knutepunkt Sørlandet, skal forholde seg til to fylkeskommuner og to fylkesmannsembeter. Ut fra alle prinsipielle betraktninger er det ganske håpløst med en fylkesgrense som skjærer tvers gjennom en bo – og arbeidsmarkedsregion. Ingen ville vel i dag ha funnet på trekke grensene på en slik måte.
Integrasjonen i et stort bolig- og arbeidsmarked kommer til å forsterke seg gjennom den nye E 18-forbindelsen mellom Arendal og Kristiansand. Reisetid mellom de to nåværende fylkeshovedstedene er så kort at vi ser konturene av et stort arbeidsmarked i Agderbyen. Kjøretid mellom Hisøy i Arendal og Gimlemoen i Kristiansand er nå 43 minutter, og mange kan ha godt av å bli minnet om at det ikke er lenger den andre veien. Dette er en utvikling som foregår uavhengig av alle politiske beslutninger.
Når offentlig politikk og infrastruktur blir felles for hele landsdelen, er det en utfordring for politikere og byråkrater i fylkeskommuner og kommuner som ofte ikke har perspektiver og visjoner ut over egne grenser.
Det foregår mye samarbeid mellom de to fylkene, men når det kommer til spørsmål som har med lokalisering å gjøre, ender det ofte med beslutningsvegring eller krangel. Slike vanskelige spørsmål er som regel de viktigste. Fylkessamarbeid og interkommunalt samarbeid er basert på enstemmighet, og det betyr at alle viktige spørsmål kan blokkeres av en part.
Begrepet «polsk riksdag» har gått inn i språket som et eksempel på dette. I den gamle polske riksdagen – Sejmen – hadde hvert enkelt medlem vetorett, og det betød at det aldri ble tatt vanskelige beslutninger. Historikerne betrakter dette som en av flere årsaker til Polens ulykkelige historie.
Sørlandets problem er ikke at det er for få som skarrer på r-en i Jens Stoltenbergs møterom og korridorer (selv om det hadde vært hyggelig med flere sørlendinger). Både universitetssaken og E 18 mellom Grimstad og Kristiansand har vist at det er mulig å få gjennomslag når landsdelen står samlet. Den nye felles fylkesplanen er blitt en fin trykksak med mange gode analyser og visjoner, men de nye stor landsdelssakene er vanskelig å finne.
Den viktigste grunnen til at vi trenger fylkessammenslutning er at det må skapes en felles politisk arena som kan ta store og vanskelige beslutninger om utviklingen i det geografiske området som mer og mer kommer til å danne rammene rundt både arbeid og fritid for de nye generasjonene.
Agderrådet – som hadde sitt årsmøte fredag – har vært et viktig organ for å skape større samarbeid og forståelse over fylkesgrensene. Men det er og blir et prateorgan. Sørlendingene fortjener noe mer.