UiA har ikke akademiske muskler sterke nok til å holde opp en samlet institusjon, og har rett og slett ikke råd til å fusjonere med parter som er svakere enn dem selv.

Utredninger har vist at UiA sliter tungt med forskningsproduksjonen, en faktor som er avgjørende for dens kvalitet og status som universitet. Å fusjonere med HiT vil medføre en reell fare for utvanning av den hardt tilkjempede universitetsstatusen. Det UiA trenger er snarere å strekke seg oppover enn å fusjonere seg nedover tilbake til høyskolenivå. Faren er stor for at UiA da ville sitte igjen med skallet av et tømt universitetsbegrep, en situasjon som UiA allerede i dagens situasjon er blitt kritisert for fra ansatte på Universitetet i Oslo. Det viktigste for UiAs standing nasjonalt og internasjonalt kan aldri bli størrelse, men kvalitet. Det er kun kvalitet som kan sikre UiA rekruttering av studenter og ansatte i den stadig økende konkurransen.

Så viser da også en intern høring på UiA at bare ett fakultet ønsker fusjon. Interessant er det at de som er aller mest negative er studentene. De frykter fremmedgjørende fjernundervisning som motvirker sosial samhandling, gruppearbeid og deltakelse i så vel arrangement som politiske prosesser. Med sju campuser med 270 kilometers avstand vil samhandling og studentmedvirkning bli en saga blott, mener de.

De ansatte på økonomi og samfunnsvitenskapelig fakultet kan ha rett i at en fusjon snarere ville fått karakter av et «oppkjøp», med en massiv nedleggelse av campuser i Telemark som resultat. De har også et poeng i at regionen, som har kjempet fram universitet, bør får uttale seg i en så viktig sak.

Studentorganisasjonen i Agder formulerer problematikken klokt på følgende måte:

«UiA bør og skal først og fremst tenke på egne interesser. Ingen prosess bør være verd så mye at de neste årene kun skal bestå av indre murring i organisasjonen. Ei heller er det vårt ansvar å ta oss av andres universitetsambisjoner.»