Nei, sier min kloke lærer professor Nils Christie som i forrige uke ble hedret med en plass blant de fem første i Norsk sosiologisk kanon. Her ble boken han skrev i 1952 plassert: «Fangevoktere i konsentrasjonsleire». Han var bare 24 år den gang og skrev magisteravhandling i sosiologi. Han intervjuet norske menn som hadde tjenestegjort i leirene for serbiske krigsfanger i Nord-Norge under krigen.
Jeg fikk ikke høre om de norske leirene på skolen, men svært mye om konsentrasjonsleirene i Tyskland og Polen. Mine historielærere fortalte ikke meg at unge norske menn ble nesten like effektive bødler og torturister som de tyske kollegene i Auschwitz. I en av leirene i Nordland døde 748 i løpet av få måneder. 152 overlevde. Gjerningsmennene var norske. Få av dem var nazister. De var bare vanlige norske menn som hadde søkt seg jobber der de var å finne.
«De var som folk flest», fortalte Nils Christie da han gav meg boka for 20 år siden. Han mente jeg kunne trenge å lese den. Jeg forsket på drap og skulle intervjue drapsdømte menn i norske fengsler. «Jeg tror ikke du heller vil finne noen monstre,» sa Christie. «Vi må lete andre steder enn blant monsterbildene for å forklare hvorfor onde handlinger skjer.»
En stor gruppe norsk ungdom meldte seg frivillig til arbeid i fangeleirene under krigen. Noen snudde i døra da de forstod hva som ble forventet av dem. Noen forsøkte å bli «the good guys» som pleiet de syke og gav ekstra matrasjoner. Men mange, svært mange, drepte, mishandlet, forsømte og sultet de serbiske fangene. I intervjuene flere år etter krigen fant den unge Nils Christie rasistiske menneskesyn som gjorde dette mulig: «De oppførte seg som dyr». «De var ikke som oss.»
Slik snakket de tidligere fangevokterne til Christie. Han fant holdninger som umenneskeliggjorde Den Andre. Og da blir alt mulig. Ikke bare i nazismens Tyskland. Men også i det Norge vi så gjerne vil se på som rent og hvitt. Når slike menneskesyn får prege en autoritær institusjon som krever full lydighet av sine ansatte, kan det gå riktig galt. Da kan mennesker som aldri tidligere har skadet og krenket andre, bli bødler og torturister.
Leirene var selvsagt under tysk kommando. Det var okkupasjonsmakten som plasserte sine krigsfanger på norsk jord. Men de norske mennene som gjorde tjeneste i leirene, meldte seg frivillig for å få jobb. Mange av dem ble effektive utryddere i løpet av kort tid. Og de var ikke umennesker i utgangspunktet! Spørsmålet om hvorfor de likevel kunne utføre så grusomme handlinger, er krevende, men viktig. Den unge Nils Christie våget å stille det, og han har fortsatt med den samme ubehagelig spørrende forskningen i nesten 60 år til. I dag er han 82 år gammel og holder ennå fulle arbeidsdager.
Denne undersøkelsen ble tiet i hjel i Norge på 1950-tallet. Men den ble tidlig lagt merke til i det internasjonale forskningsmiljøet. Siden har gigantene i forskningen om Holocaust formulert lignende forklaringer: Sosiologene Zygmunt Baumann og Erving Goffmann, filosofen Emanuel Levinas, psykologen Stanley Milgram. De har ulike faglige ståsteder, men de kommer frem til omtrent den samme konklusjonen: Ikke alle, men, uhyggelig mange kan gjøre grusomme handlinger mot andre hvis institusjonen er autoritær nok og hvis den gjennomsyres av en ideologi som fratar Den Andre menneskeverdet.
Nils Christie har foreslått at de hvite bussene som sender norske skoleelever til konsentrasjonsleirene i Polen og Tyskland, heller burde sette kursen mot nord til restene etter de norske serberleirene. I den norske hukommelsen er det altfor behagelig å plassere det onde langt utenfor landets grenser, i nazismen, og ikke blant våre egne.
Hvis det bare er monstre som begår monstrøse handlinger, er jo ikke volden så truende lenger. Da kan vi andre konsentrere oss om å finne de onde menneskene og uskadeliggjøre dem. Hvis det er pedofile som forgriper seg på barn og psykopater som denger kona og fundamentalistiske muslimer som utfører æresdrap, gjelder det jo bare å finne dem og sperre dem inne og vise dem ut. Oppgaven blir straks mer krevende når vanlige heterofile norske menn blir overgripere mot mindreårige og utfører voldshandlinger mot kvinner som truer deres ære og selvfølelse. Da hører ikke volden lenger hjemme i det fjerne og fremmede, men i nærmiljøet, midt iblant oss. Men da er vi nærmere sannheten, den ubehagelige sannheten om at langt flere enn vi tror, er i stand til å skade andre. Ikke fordi de er onde, men fordi de er påvirkelige og kan lære ondskap.
Vi har bak oss flere måneder med debatt om hva slags forskning som er best egnet til å forklare menneskelig atferd. Programlederne i NRK's Hjernevask-serie mer enn antydet at biologisk forskning har langt høyere troverdighet enn samfunnsforskning og humanistiske fag. Jeg skal være hurtig med bekjennelsen for å unngå Harald Eias lange svingarm: Selvsagt tror jeg vi både må forske på natur og kultur, på arv og miljø når vi skal forklare og forstå menneskets handlinger. Men jeg er ikke i tvil om hvem som kommer nærmest en forklaring på det ondes problem i leirene i Nord-Norge og alle andre steder der èn gruppe mennesker utrydder en annen. Jeg tror ikke biologene har mye å bidra med. Jeg lytter heller til sosiologene, psykologene, filosofene og teologene.
Hva kan vi lære i dag av Nils Christies kanoniserte undersøkelse? Vi skal være på vakt mot alle menneskesyn som sier at noen er mindre verdt enn andre. Vi skal ta språket dypt alvorlig, for språk formidler verdier. Derfor skal vi være dypt foruroliget når en ungjente blir kalt jødehore og jødesvin i en norsk skolegård i 2010. Det kan nemlig bli alvor. Under gitte forutsetninger kan menneskesyn og språk føre til vold.