Regjeringen høster nå storm for avtalebruddet med sykelønnsavtalen og partene i arbeidslivet.
LO er i opprør og stortingsrepresentanter for regjeringspartiene begynner å vakle under presset.
Når selv den drevne partistrategen Martin Kolberg må medgi at reaksjonene er sterkere enn forventet, er det uttrykk for en frapperende mangel på politisk fingerspitzgefühl i regjeringen.
Det er ganske ubegripelig at de politiske antennene i regjeringskvartalet og på Youngstorget er blitt så svekket at man ikke forutså hvilke reaksjoner et slikt avtalebrudd ville vekke.
Regjeringen og dens rådgivere må ha trodd at de kunne kontrollere og krisehåndtere de reaksjonene som kom. Men som så ofte før tar slike kriser sin egen uforutsigbare regi og ender opp som en uhåndterbar situasjon.
Det er der den har havnet nå, og regjeringen Stoltenberg går nå mot sin største politiske krise siden den tiltrådte.
Regjeringen og arbeidsminister Bjarne Håkon Hanssen har blitt drevet fra skanse til skanse. Fra den tilsynelatende aktverdige forklaringen om at avtalebruddet skulle bidra til å få ned sykefraværet, til den mindre aktverdige: At det ble gjort for å skaffe noen milliarder ekstra i statskassen til ymse formål.
Det alvorlige er at dette går på tilliten og troverdigheten løs for regjeringen. En regjering som med fullt overlegg bryter avtaler med partene i arbeidslivet, har skaffet seg et politisk problem, både på kort og lang sikt.
Det vitner om en regjering med svekket politisk gangsyn og svak ledelse. Og det er ytterligere svakhetstegn når Bjarne Håkon Hanssen avviser all kritikk med å vise til at regjeringen har flertall i Stortinget og at den derfor får det som den vil.
I denne situasjonen er dette en provoserende arroganse som slår tilbake på regjeringen og arbeidsministeren selv. For i motsetning til situasjonen under Arbeiderpartiets siste maktperiode på 1940— og 1950-tallet, består ikke regjeringens stortingsgrupper av umælne stemmekveg. Og bruken av partipisken i denne saken vil ikke være noe vakkert syn brettet ut i norske massemedier.
Regjeringen Stoltenberg har gjort en kalkulert, politisk dumhet. En dumhet som har utløst en politisk lavine som ikke lar seg stoppe før regjeringen har lidd nederlag. Om den da ikke også feier med seg regjeringspartiene i de to neste valgene.