Flax i vinternatten

Jeg får tidenes julegave i år. En sånn julegave man bare får en eneste gang i løpet av livet og som antakeligvis er mer enn man noensinne kommer til å føle at man har gjort seg fortjent til. Gaven? Mitt aller første tantebarn. Hun kan dukke opp hvilken dag som helst. Ligger bare og venter på den perfekte timinga. Og den er det bare hun og naturens egne mystiske krefter som rår over. Det blir stas. Det er nemlig lenge siden jeg bikket under for "jeg blir så rørt at jeg har lyst til å grine hver gang jeg ser en baby"-syndromet. Det skjedde egentlig med en gang jeg fikk vite om søsters voksende mage, og siden da har jeg måttet binde fast hendene i nærheten av butikker som selger babytøy og bamser. Men det er fantastisk. Å vente på et helt nytt liv og et helt ferskt menneske så nært innpå seg. Det samme skjedde ifølge kristen tro for sånn cirka 2010 år siden, og la grunnlaget for det som i all ettertid har blitt definert som julebudskapet. Et budskap om liv, håp, forsoning og fred. Forunderlige, fascinerende, litt skremmende... men hjelpe meg, så mektige ord. Siden den gang har dette julebudskapet blitt drøftet, vurdert, diskutert, analysert, tolket og trodd eller tvilt på gjennom generasjoner. For uavhengig av religiøs overbevisning, så er det alltid noe som fascinerer oss med denne historien. Noe som gjør at vi kanskje trekker til kirka en gang i løpet av året for å høre om visemennene og krybba og eselet og alt det der. Noe som får oss til å feire denne høytida år etter år. Jeg går ikke i kirka, selv om det er julaften. Det overlater jeg til dem som også støtter instansen på daglig basis. Men jeg gripes av julefortellingen, gang på gang. Det er noe livgivende i seg selv med dette budskapet om nytt liv. Ny start. Nytt år. Og jeg feirer jul, som så mange andre. Og som så mange andre blir også jeg litt ekstra varm i hjertet og får et behov for å være i nærheten av kjente og kjære på denne tida. Et behov for å kjenne trygghet og ro. Jeg er så glad for at mitt lille tantebarn får lov til å bare være baby denne jula. Trygg og varm og elsket av alle. Skånet for de vinternetter som måtte komme senere. Det kan ikke ha vært bare bare å være baby for 2000 år siden. Om man hadde forespeilet en kvinne å føde i en stall i dag, hadde det nok ikke vært noe hun umiddelbart hadde takket ja til. Sånn sett er min lille tanteunge veldig heldig. Ikke trenger hun å bekymre seg for at det trekker fra stallganga og at høyet klør på huden. Hun kan bli fraktet trygt hjem i en varm stasjonsvogn og slipper å sitte på esel før hun eventuelt måtte velge det selv. De færreste av oss kan forlate denne verden uten å ha opplevd både en, to eller kanskje til og med altfor mange vinternetter... Vi blir nok ikke født med en max-grense på denslags dessverre. Og for mange kan hele julesulamitten og dens "lykkelighet" fortone seg som ren tortur. For livet går sin gang uavhengig om det er jul eller ikke, og på samme sykehus som denne lille jenta blir født nå i jula, er det andre som opplever sin siste jul. Og når familien min kanskje må legge ned ribbegaffelen og med glede tilbringer deler av julefeiringa på et sykehusværelse, er det bare få meter ifra noen som antakeligvis skulle ønsket de var et helt annet sted. Akkurat på denne tida i fjor fikk jeg en julegave jeg aldri kommer til å glemme. Fra en fremmed mann jeg verken har sett før eller siden. Jeg traff han på vei mot et sted jeg ikke egentlig burde være, på en vei som både var farlig og skremmende. Etter alt å dømme hadde hunden han gikk med fått mer mat enn mannen selv de siste månedene. Han var nok en av dem flere av oss ville "gått litt fort forbi" og som vi hadde dratt barna våre hardt i armen og vekk ifra om de ville klappe den "fine hunden". Mannen stoppet meg og ville gi meg noe jeg så han plukket opp fra bakken. Et Flax-lodd... Han hadde funnet to lodd på bakken og fortalte meg at han hadde bestemt seg for å gi det ene til den første som kom forbi. Fordi det var jul og alt. Om det var overraskelsesmomentet i hele situasjonen, eller kanskje bare min egen erfaring med kalde netter som gjorde at jeg takket ja og tok imot, vet jeg ikke. Men jeg gjorde det, helt uten å kverulere. Heldigvis... Som sagt har jeg aldri truffet denne fremmede igjen, men jeg husker den dag i dag hvordan øynene hans glitret i det furete ansiktet. Givergleden han utstrålte var så ærlig og overveldende at den kunne kjennes langt ned i ryggraden. Som om han stod der med selveste livet i hendene... Og for meg er denne hendelsen et symbol på julebudskapet. Livet og hvordan vi som mennesker har uante krefter og evner til å ta vare på hverandre i de tider vi trenger det aller mest. For om man er alene på julaften, betyr ikke det at man er alene i verden. På samme måte som man kan ha en horde av mennesker rundt seg, men innerst inne være ufattelig ensom... Det slett ikke hvert år man er så heldig at man kan gå og vente på et nytt lite menneske, slik jeg kan i år. Kanskje byr det nye året på utfordringer, usikkerhet og kanskje også frykt. Frykt for om du vil klare å takle det som kommer, frykt for hva som venter på den andre siden. Det finnes lite trøst å hente på de aller mørkeste og kaldeste vinternettene. Det finnes lite annet å gjøre enn å stå det ut og satse på at sola står opp også neste morgen. Og kanskje, kanskje blir nettopp dette dagen hvor man møter en fremmed med et Flax-lodd...? Eller kanskje møter man bare et par skinnende øynene gjennom snøfillene i et kort glimt. Noe som kan være nok til at man klarer en vinternatt til. Og om du vil det eller ei, så fungerer verden slik at sola snur og starter vandringen mot lysere tider den 21. desember hvert eneste år. Ifølge min kalender var det i går... Jeg vil benytte anledningen til å ønske alle en sterk og meningsfull jul. Og julens filmanbefaling er uten tvil Erik Poppes mesterverk <a href="http://www.youtube.com/watch?v=T7I3hFBtOFQ&feature=related" target="_blank">"De Usynlige"</a> . Et stykke filmkunst for sjelen om du skulle trenge en pustepause mellom julemiddagene.