Venstre har også tidligere opplevd dramatiske tilbakeslag, men situasjonen har neppe vært så krevende før. Med en minigruppe på Stortinget og fire år foran seg i skyggen av en stor høyreblokk, uten utsikter til politisk innflytelse, er det ikke gitt at Venstre klarer å komme tilbake som en drivkraft i norsk politikk.
Da Sponheim valgnatten kunngjorde at han trekker seg som leder, etterlot han seg samtidig et parti i ruiner. Det er i stor grad den avtroppende leders ære at Venstre klarte å reise seg etter forrige knekk. Sponheim førte partiet tilbake til både Stortinget og regjeringsmakt. Det var en politisk bragd, som imidlertid har hatt en høy pris. Partiet og organisasjonen har i stor grad blitt oppfattet som et valgmaskineri for partiets leder.
Under Sponheim har andre potensielle lederemner blitt ryddet bort etter tur. Dette har gjort Sponheim til en ubestridt leder. Men når han nå trekker seg, står partiet tilbake uten klare kronprins(esse)-emner. Og i stedet for å gi partiet tid til å diskutere ulike lederkandidater, forsøker Sponheim å legge lokk på debatten ved å peke på Trine Skei Grande. Er det noe den politiske historien har vist, er det at en avtroppende leder bør si minst mulig om sin etterfølger.
Men mer enn å diskutere partileder bør Venstre bruke de kommende måneder til å drøfte politikk. Det er krevende å skape rom for et liberalt parti i det smale sentrum av norsk politikk. Utfordringen for den nye partiledelsen blir å skape en tydelig og selvstendig Venstre-profil på flere saker enn miljø og småbedrifter. Samtidig må også Venstre forholde seg til det nye politiske terrenget som er mer polarisert enn noen gang før. Det betyr at den nye ledelsen fram mot neste rikspolitiske korsvei må gjøre Venstre til en del av et troverdig regjeringsalternativ.
Oppgavene står i kø for Venstres nye ledelse. Velgerne gjør ikke. Fortidens overlevelsesevne er ingen garanti for at det også går bra denne gangen.