Toleranse er mangelvare, og intet annet sted trengs den mer enn i raskt voksende byer verden over. Denne dramatiske urbaniseringen setter derfor toleranse høyt på urbanisters dagsorden. Men hvordan fremelsker vi egentlig toleranse? Er ikke toleranse bare en moralsk størrelse eller attityde som noen mennesker har, og som de praktiserer i møte med andre mennesker og deres meninger? Kan toleranse lokaliseres til et spesielt sted, som en by; og er noen typer byer og bylandskap mer tolerante eller fremmer toleranse mer enn andre?
Det er lettere å si hva toleranse ikke er og gi eksempler på intolerante handlinger og holdninger, enn det motsatte. Avvisning, fordrivelse, aggresjon, utestenging er alle uttrykk som er ikke-inkluderende og viser mangel på toleranse – fra mobbing på skolen til brudd i diplomatiske forbindelser mellom stater. Berlin, Beirut, Famagusta og Jerusalem er alle byer som har vært eller fortsatt er delt av murer som fysisk manifesterer fraværet av toleranse. For et felles element i alle situasjoner og steder der toleranse råder, er møteplassen og møtene mellom mennesker.
Møtestedet er en del av møtet og utformer og legger premissene for de forhandlingene som skjer mellom den fremmede eller gjesten som vi inviterer inn over vår terskel til vårt «rom». Jeg definerer altså toleranse som en relasjonell størrelse. Den er ikke konstant i betydningen uforanderlig, men er en prosess som vi stadig må forhandle fram og tilpasse. Toleranse blir derfor et dynamisk element i våre samhandlinger med andre mennesker, og byen er den arena der disse forhandlingene daglig skjer. Den fysiske og materielle settingen for disse møtene og forhandlingene, byrommet, blir derfor vårt viktigste anliggende som urbanister.
Den retning urbaniseringen har tatt med et uniformt og kommersielt byggeri i stor skala truer byen som habitat; økt kommersialisering som medfører behov for massive og miljøfiendtlige trafikksystemer har redusert eller fjernet mange av de stedene eller de rommene, som jeg etterlyser som forutsetninger for den mangfoldige og tolerante by. Dette avføder det uunngåelig spørsmålet: Hvem har rett til byen? I noen byer, spesielt på sørlige breddegrader, ser vi at det fortsatt er plass til slike møtesteder og kontaktflater både av gammel og ny dato. Hvordan skaper vi de fysiske og offentlige møteplassene som skaper tolerant samhandling?
Dagens klima— og finanskrise skaper behov for nyorganisering av både produksjonsliv og samfunnsliv etter bærekraftige standarder. Dette forteller dagens postindustrielle resesjonsøkonomi oss i klartekst. Likevel blir stadig flere oppgaver unndratt demokratisk kontroll eller blir vanskeligere å kontrollere for enkeltborgerne. Byen og dens mange rom blir privatisert i den betydning at noen få med store økonomiske ressurser tar over sentrale samfunnsmessige kommunale oppgaver for egen «privat» vinning. Kort sagt betyr det at kapitalkrefter tilsynelatende har vunnet retten til byen og definisjonsretten til hva byens steder skal være og romme.
Pengeøkonomien domineres av noen få aktører som maksimerer sin profitt i spekulative boligkomplekser og overetablering av kjøpesentra som kjemper om andeler i et marked der de samme kjedebutikkene tilbyr de samme varene på begge siden av fronten. Med penger som dominerende transaksjon mellom individer produserer det moderne bysamfunnets anonymitet, isolering og fremmedgjøring.
Fra de lukkede rom bestemmes det at byenes fellesrom skal stenges. Borgerne defineres av myndigheter og næringsinteresser primært som kunder og forbrukere – de har ikke lenger rett til hele byen, bare begrenset bruksrett. Vi kjenner kreftene som lukker og ensretter byens rom altfor godt, men kjenner vi de prosessene og den urbanistiske tenkning og praksis som ga oss en åpen offentlighet, demokrati og toleranse?
Å se på urbanisering via erfaringer fra eksisterende byer dreier seg ikke om nostalgi og endringsvegring, men det er ikke åpenbart for alle. Imidlertid har all urbanisme en historisk dimensjon, fordi ethvert bylandskap er et ruinlandskap; det bærer avtrykket av en tapt by, en by som har vokst ut av sitt eget skinn, slik Kristiansand har. Få byer overlever musealt og uendret som i en møllpose.
Kvadraturen er en arv fra enevoldstiden med total og likerettet kontroll over borgerne. Byplanen er «aristokratisk» i motsetning til en «humanistisk» plan, men begge er fra renessansen. Snarere enn å være lukket, helhetlig og uniform, er den humanistisk, dynamisk og dialogisk og tar sikte på å «tjene til nytte i livet». Her tenkte de gamle verken snevert på avkastning på investert kapital eller bærekraftige løsninger i vår forstand, men på menneskelig vekst som de knyttet til både til byens vekst og borgernes velvære. Slike tanker er fortsatt gyldige for Kristiansand.
Ny kunnskap, også om gamle prosesser, må spille med når vi diskuterer hvordan vi kan forbedre byen gjennom måten vi organiserer og bygger den. Det må derfor åpnes et tankerom både før og etter større inngrep i et bylandskap – et bevegelig refleksjonsrom som stegvis flyttes inn i fremtiden mot byen som skal bli. Vi har rett til byen, derfor har vi også rett til det refleksjonsrom som bare kan oppstå i møtene i byens åpne rom. Byen trenger frihet og reflektert og kritisk samspill for å unngå forvitring, og å utvikle robuste strukturer – altså en siviliseringsprosess som stadig er underveis.
Målet må være å skape en by som er funksjonell og bærekraftig på mange plan – et sted for dialog og toleranse.