Debatten om Hamsuns forfatterskap og hans nazisympatier dukker naturligvis opp igjen når vi nå feirer forfatterens 150-årsjubileum. Man har lett etter spor av nazitenkning i hans skjønnlitterære produksjon, men har lite funnet. Det forundrer meg imidlertid at man ikke har lagt mer vekt på å rote i andre sjangere som Hamsun brukte, og som helt avgjort avdekker forfatterens egne holdninger og syn på sine omgivelser, folkegrupper og historiske forhold.

Hamsuns glitrende reiseskildringer kunne vært gjenstand for slike undersøkelser, og i hans «I æventyrland» fra 1903 tar han oss med på en reise gjennom Russland og Tyrkia rundt århundreskiftet sammen med sin første kone, Bergljot Goepfert. Her er det Hamsun som taler til oss med egen røst og som deler med oss sin beundring og irritasjon når ny natur, nye miljøer og nye folkeslag dukker opp på hans vei.

Hans vandring og togreise er mye mindre preget av det trolske og truende som Garborg for eksempel opplever i sin nesten samtidige «I Heiane» fra 1900. Garborg blir skremt av naturen rundt seg – han ser hinsidige krefter i hver kampestein. Hamsun reiser gjennom åpnere landskap og kan utmale sine eventyrdrømmer på følgende måte idet han ser et slott på steppen:

«I den dirrende sol synes det å hænge litt op fra jorden og å svæve utover mot horisonten, mer utover. Soria Moria...» Men ett sted får pipen en annen lyd, og det er når naturen kommer tett innpå ham og nesten tar pusten fra ham: «I dette øieblik omfavnes jeg av en hvirvelfølelse, jeg løftes op fra veien, ut av hængslerne, det er som jeg står ansigt til ansig med en Gud. Det er klinkende stille, jeg hører bare veirets sus der oppe om tinden, skyerne driver over midten på den, men kommer ikke op til dens top. Jeg har været i fjælde før, jeg har været på Hardangervidden og i Jotunheimen og litt op i de bayerske Alper og i Colorado og mange andre steder, men jeg har ikke følt mig så uten fotfæste på jorden; men her står jeg og holder mig fast. Så hylles tinden ind i en sky som skjuler den. Fjældet vedblir å suse der oppe i skyen.»

Naturskildringene utgjør ikke så stor del av «I æventyrland», men de er med på å få fram Hamsuns ærbødighet for det å reise, det å få oppleve andre regioner. Møtet med andre kulturer og folkeslag er vel den delen av reiseskildringen som er mest interessant, og det også her vi bør lete om vi vil søke å finne Hamsuns holdninger. Han er blant annet opptatt av tidens interesse for å skildre rasemessige ulikheter gjenspeilet i utseende: «Jeg har læst om at slaverne skal ha utstående kindben, det har disse også, og de store kindben gjorde dem som hester i ansigtet; men de var interessante å se på.» Noen nedlatende holdning viser han likevel ikke overfor slaverne som rase, for han utbryter med beundring: «Slaver! tænker jeg og ser på dem, fremtidens folk, verdens seirherrer efter germanerne!»

Et annet sted møter han kirgisere, nomader, som han mener minner om tatarer. «Fåret er deres myntfot, de har ingen anden: for sin kone betaler de fire får, men for en ku otte får. For en hest gir de fire kuer og for et gevær tre hester.» Så stammens hierarki avspeiles i markedsverdien. Også deres ansikt blir klassifisert: «Jeg ser på de mørkegule litt skjævøiede mennesker og nikker til dem; de nikker tilbake og smiler. (…) Vakre er de ikke efter vore begreper, men deres blikk er barnslig og deres hænder overmåte små og likesom hjælpeløse.» Selv om man her kan ane en ovenfra og ned-holdning, blir den aldri annet enn en uskyldig iakttakelse sett med vestlige øyne. Øyne som har lest mye og opplevd en masse. Men midt oppi slike skildringer kommer små ytringer som viser at Hamsun har stor beundring for sterke stammer som skiller seg ut, og som kan stå alene: Om kosakkene sier han at de er forskjellige fra andre steppebeboere. De er stedets urfolk, de er krigere, men aldri underlagt en khan, pan eller bojar. De er frie mennesker. Enda mer utviklet er kultursamfunnet dannet av tatarene: «det er flinke, høit begavede mennesker, de kan alle uten undtakelse læse og skrive.»

Ute på disse steppene dukker det også opp noen jøder, armenske jøder som reiser rundt som handelsmenn. Som jøder ellers i Europa er de respektert for sin dyktighet på dette området. Og Hamsun gjengir aktverdig for oss en leksjon i salgskunst idet denne spesielle jøden skal forsøke å selge ham et ur som er utstyrt med et obskønt bilde av en kvinne som beveger seg rytmisk i takt med uret. Skildringen av dette møtet er holdt i en jovial og godmodig tone, ja, litt humør har han også på lur: «En av de armeniske jøder sier noget til mig hvorav jeg forstår navnet Petrovsk. Njet, svarer jeg på godt russisk, njet Vladikaukas, Tiflis. Han nikker og forstår hvert ord.»

Tankekors i form av visdomsord møter vi også i denne barokke reiseskildringen. «Jo længer man kommer mot Østen des mindre taler menneskene. De gamle folkeslag har overvundet pratets og skrattets standpunkt, de tier og smiler.» Er det den dominerende leder, herremannen, som er Hamsuns og samtidens ideal? Eller hvordan skal vi forstå følgende tankespinn: «Man adlyder en mand som kan befale. Man adlød Napoleon med henrykkelse. Det er en nydelse å adlyde.»?

I løpet av Hamsuns møter med flere jødiske handelsmenn, sniker det seg også inn to utsagn som får en moderne leser til å stusse, men som nok ikke var annet enn vanlig oppfatning av jøder på den tiden. Avindsyke for deres dyktighet og hell på den økonomiske fronten har ganske sikkert ført til at man knyttet ukvemsord til dem dersom man kom i klammeri med dem eller var misfornøyd med handelen. Hamsun kunne for eksempel skildre en jødisk offiser på følgende måte: «Han er en tyk, litt ældre mand, men med underlig lapsete manerer; han taler mange sprog høit og dristig, men med feil. Hans ansigt er ubehagelig, jødisk.»

Samme offiser dukker opp litt lenger ute i skildringen; han gjenkjenner Hamsun og bekjenner noe brautende: «…Hvorledes jeg hadde sovet? Elendig befordring i Russland….altså bare en uke i Vladikaukas, så skulde han komme. Pjatjgorsk kunde han ikke undvære, der var damer!» Så fortsetter Hamsun med følgende indre kommentar: «Hans jødesnute er ikke til å holde ut…»

I denne levende reiseberetningen gir Hamsun altså noen karakteristikker som vi nå i ettertid kan rynke på nesen av, eller sperre opp øynene over, og de er tydeligere enn eksempler vi kan finne i hans skjønnlitterære, fiktive produksjon. De viser imidlertid ikke annet enn at Hamsun kun lekte med tanker som var vanlige den gang, men som skulle bli forhatt og fordømt av størsteparten av verden bare 30 år senere.